Nina Karin Monsen har vært aktiv i debatten om den nye barneloven, som blant annet gir juridisk foreldrerett til begge kvinnene i et lesbisk par som får barn. Monsen hevder at kunstig befruktning er kjærlighetsløs tilblivelse, og refererer gjentatte ganger til medmor som “en fremmed kvinne”.
“Men om det blir mer familielykke og flere skattebetalere av denne hedenske skikken, enn av synet på familiens enhet, holder jeg ikke for sannsynlig”, avslutter hun ett av sine leserbrev (BT, 2/1-09).
Monsen har et kristent utgangspunkt. Som ikke-kristen kan jeg naturlig nok ikke stille meg i samme sko hva verdensbilde angår. Hva hun sier er kanskje logisk ut fra et personlig, religiøst synspunkt. Jeg er selv pragmatisk og tilhenger av å tilpasse lovverket til hva som faktisk skjer i Norge og verden her og nå – av hensyn til barna som fødes inn i den.
Faktum er at lesbiske par får barn. Lesbiske kvinner er ikke så forskjellige fra resten av oss. Ønsket om barn er en blanding av kjærlighet og egoisme også for heterofile kvinner. Jeg valgte selv å få barn fordi jeg håpet det ville berike mitt liv gjennom kjærlighet. Dette var et valg jeg ikke tok for å tilfredsstille en moralsk standard om den heterofile familien som gjør sin samfunnsmessige plikt. Det var et valg jeg tok gjennom kjærlighet, på lik linje med mine lesbiske og homofile medsøsken.
Den nye loven går et stykke på vei i å sikre disse barna like rettigheter som barn født i heterofile forhold. Den tar hensyn til barnet og barnets rettigheter i dagens samfunn, heller enn til voksne menneskers religiøse kvaler. Derfor mener jeg det er en riktig og først og fremst barnevennlig og barnerespekterende lov.
Det er sant at alle barn har en far. Slik er biologien. Men til alle tider har det vært slik at ikke alle barn kjenner sin far. Noen har “far ukjent”, andre kjenner sin fars navn uten å ha kontakt med ham. Noen er adoptert og vet det, andre er adoptert uten å vite det. Det er mange vanskelige dilemmaer rundt disse situasjonene. Men hvorfor skal loven ikke være lik for alle barn som vokser opp i en familie som ikke er A4?
I et leserinnlegg 21/12-08 er Monsen inne på disse dilemmaene, og konkluderer: “Men at den norske stat nå gjør det lovlig og moralsk å planlegge farløse barn uten en erstatningsfar er noe helt annet enn dårlig planlagte og umoralske private liv. Det er offentlig tillatt identitetstyveri”. For det første: Det er ikke lovens oppgave å sørge for moral. Lovens oppgave er å sørge for like rettigheter for alle barn, uavhengig av opphav og bakgrunn. For den andre: Hvordan blir dette påståtte identitetstyveriet mindre et identitetstyveri dersom det finnes en erstatningsfar? Her blander hun sammen argumentasjon mot to ganske ulike problemstillinger: Hvorvidt man skal tillate adopsjon, og hvorvidt man skal tillate lesbiske par å oppdra barn.
Kvinner kan få barn. Det er nok et biologisk faktum. Det eneste man kan gjøre for å forhindre lesbiske kvinner i å oppdra sine barn sammen med sin partner er å ta fra dem barnet ved fødselen. Få vil, håper jeg, protestere mot at det ville være et drastisk overgrep både mot mor og ikke minst mot barnet. Er det så noen løsning å ta fra disse barna rettigheter til arv fra den mor har valgt å få barnet sammen med? Eller til å få vokse opp sammen med den voksne de har forholdt seg til som sin aller nærmeste familie siden de var nyfødt, dersom biologisk mor skulle dø? Dette er rettigheter som er selvsagte for barn født inn i en heterofil familie.
Dette er poenger som er gyldige uavhengig av om man mener at det er skadelig eller umoralsk for barn å vokse opp med to foreldre av samme kjønn. All slags familier kan være skadelige, uavhengig av kjønn. De fleste familier er kjærlige, også uavhengig av kjønn. De fleste foreldre ønsker det aller beste for sine barn, og få har mer fokus på viktigheten av mannlige rollemodeller enn lesbiske par som velger å få barn sammen.
Det er langt flere interessante problemstillinger, synsvinkler og argumentasjonsrekker rundt disse temaene enn jeg kan ta opp på en gang. Noen tar utgangspunkt i livssyn, andre i mer praktiske hensyn. Man kan diskutere mannsrollen, farsrollen, morsrollen, kvinnerollen, hvorvidt disse rollene egentlig eksisterer i singular, betydningen av menneskeverd, hvem sin definisjon som skal gjelde, og en rekke andre interessante tangenter. Jeg regner med jeg kommer tilbake til disse temaene etterhvert.