elektroniske pistler fra kjøkkenet

Dette begynte som et svar til utsagnet “Jeg har aldri hørt om noen som kjeder seg i barselpermisjon” i kommentarene til Frøken Makeløs’ innlegg om disse merkelige menneskene som har barn. Men det ble lenger enn jeg hadde tenkt, så det kommer i form av blogginnlegg i stedet. Det er mer personlig enn det jeg pleier å blogge. Det er litt skummelt å være personlig. Veldig skummelt, faktisk. Men jeg tror kanskje det går bra likevel.

Jeg kjedet vettet av meg i permisjonstiden. Jeg kjente ingen andre som hadde små barn, gikk og drev gatelangs og kafelangs alene hele dagen med vognen og en unge som aldri sov mer enn 20 minutter i strekk på dagtid før noen få dager før pappaen skulle starte sin permisjon. Da gikk hun plutselig over til å sove en time-halvannen i strekk. Jeg fikk aldri sjansen til å tenke en hel tanke, og ble langsomt komplett nedkjørt av manglende konsentrasjon og voksenkontakt. Mitt største lyspunkt i tilværelsen var kontrollen hos helsesøster en gang i måneden. For jeg passet meg vel for å snakke om baby-ting med venner og kjente, jeg ville jo ikke være en sånn mor som ikke kunne snakke om annet enn baby. Derfor snakket jeg sjelden eller aldri med noen om alt det dagene mine besto av og hodet mitt var fullt av.

Da pappaen endelig kom hjem fra jobb om dagene var småen sulten, og lå ved puppen fra seks om ettermiddagen til elleve om kvelden og prøvde desperat å få i seg dråpene etterhvert som de ble produsert. Så det mest stimulerende jeg fikk foretatt meg var å se uendelige mengder Stargate på DVD. Da hun var fire og en halv måned ga jeg med svart samvittighet jamt faen i alle landets helsesøstre og ammehjelper og deres messing om seks måneders fullamming. Da kom grøten fram. Ikke at det hjalp så mye i begynnelsen, for denne grøten skulle jo blandes med morsmelk, som jeg møysommelig pumpet ut og pådro meg en låst skulder i prosessen, som medførte en rekke besøk til lege, kiropraktor og fysioterapeut for å reparere. Små barn skal ikke ha natriumklorid i kosten, men jeg kan ikke garantere for at mengden salte tårer som ble iblandet morsmelken lå innenfor helsemyndighetenes anbefalte grenser.

I ettertid, da jeg fikk mulighet til å trekke pusten og venne meg til å tenke sammenhengende tanker igjen, innså jeg hvor mye denne perioden hadde til felles med en depresjon. Jeg var så ute av stand til å tenke rasjonelt og handlekraftig at jeg aldri klarte å gjøre en skikkelig innsats for å finne noen, hvemsomhelst, å snakke med til daglig. Jeg gjorde noen forsøk, fant en trilleturgruppe, men strandet på at de nesten alltid startet turene sine fra steder man måtte ha bil for å komme til. Jeg har ikke bil. Jeg var på babykino en gang, men det stresset både meg og babyen ut av vårt gode skinn. Jeg fant en åpen barnehage i nærheten, men klarte aldri å ta initiativet til å gå dit. Og jeg er vanligvis en sosial person, og har lett for å komme i kontakt med nye mennesker. Men det ble en ond sirkel – jo mindre voksenkontakt, jo mer lodden ble jeg i hodet.

Det første grepet jeg tok da jeg begynte å komme til overflaten igjen var å søke ny jobb. Før permisjonen hadde jeg jobbet fra hjemmekontor. Punkt nummer en på ToDo-listen min var å enten skaffe meg plass i kontorfellesskap, eller finne meg en annen jobb med kontor i Bergen. Sjefen min ville ikke betale for plass i kontorfellesskap. Dermed ble det jobbskifte, og det er antakelig det smarteste jeg har gjort det siste året. Jeg er et mye mer velfungerende menneske når jeg har noen å snakke med og tekniske problemstillinger å gruble over. Selv om det betyr at jeg er en sånn fæl mor som sender småungene i barnehage. Ja, jeg har dårlig samvittighet for det også, til tross for at snuppa blomstret opp nærmest over natten og trives glugg ihjel i barnehagen sin. Kanskje jeg i stedet skal ha dårlig samvittighet for at jeg er en sånn fæl mor som ikke klarte å stimulere barnet sitt nok slik at det tross alt har det bedre i barnehagen. Jeg var ikke særlig stimulerende på slutten av permisjonstiden. Jeg gikk rundt i halvkoma og så på klokken.

Det neste var beslutningen om å planlegge litt før en eventuell neste permisjon. Nå vet jeg hva jeg går til, hva jeg trenger og hva jeg er nødt til å tvinge meg selv til å gjøre for at det skal fungere. Eller i det minste be noen andre tvinge meg til å gjøre. Det går for eksempel an å la være å bry seg om alle advarslene om at hvis man gir ungen flaske, vil det kanskje aldri akseptere pupp igjen. Hvis det skulle skje, så er det upraktisk. Men ikke på langt nær så upraktisk som å være mentalt nedkjørt i et halvt år fordi man aldri får være bare seg selv en gang iblant. Og det kan være at barnet statistisk sett vil score noen tiendedels poeng lavere på en fremtidig intelligenstest hvis det får litt erstatning i tillegg til morsmelk, selv om mye forskning gjenstår på det feltet. Og ja, melkeproduksjonen vil nok ikke øke like mye hvis man bruker erstatning som tillegg. Men når den ikke økte nok av fem timers amming så godt som i strekk hver kveld i halvannen måned, så gjør den det kanskje aldri. Økedøgn, my ass.

Jeg vet jo at jeg hadde mange fine dager og øyeblikk innimellom. Men alt ble liksom overskygget av denne skyen av frustrasjoner,  over å aldri strekke til overfor kravene og forventningene jeg opplevde at samfunnet hadde til meg, og først og fremst over å aldri være helt tilstede i mitt eget liv. I hukommelsen framstår hele denne perioden som en glassklokke fylt av ensomhet og tårer. Og i glassklokken var bare jeg. Jeg kan knapt huske hvordan det var å være mor i denne tiden, hvordan barnet mitt var annet enn som en varm klump som alltid var tilstede et sted i nærheten av glassklokken. Mestringsstrategien min var å bite tennene sammen og vente til det gikk over. Trøsten var at det gjorde det, til slutt, da permisjonen var over.

Men jeg tror ikke jeg er en så verst mor likevel. Egentlig.