Archive for the ‘Tanker’ Category

Høst ute, høst inne, høst i hjertet, høst i sinnet

torsdag, oktober 1st, 2009

Det skjer lite her på bloggen for tiden. Jeg er sliten for tiden, delvis sykmeldt og mangler den helt store inspirasjonen til skriverier. I mellomtiden anbefaler jeg at du:

Jeg har valgt

mandag, september 14th, 2009

Etter nesten en måned med aktiv tviling, gikk jeg tom for tid å tvile på. Noen dager før valget tvilte jeg bort Venstre, fordi jeg alt i alt er mer for en rødgrønn regjering enn jeg er for Venstres politikk. Et døgns tid vurderte jeg til og med å hjelpe Torstein inn på tinget, men ideologen i meg tok til fornuften i tide. SP nådde aldri helt inn i bevisstheten med sakene sine. AP var uaktuelt hele veien.

Det som kanskje gjorde utslaget var at det er kun én enkeltpolitiker som har gjort inntrykk på meg de siste fire årene med godt og solid arbeid. Heidi Grande Røys har kanskje ikke så høy profil i media, men for oss i IT-industrien har hun utmerket seg som en politiker av sjelden rase. Vi er ikke så godt vant med statsråder som både setter seg inn i hva vi driver med, og driver aktiv, kunnskapsbasert politikk på feltet.

Nå bor jeg riktignok ikke i Sogn og Fjordane, men jeg bidrar gjerne til å gjøre SV sterkere i en regjeringskoalisjon for å gi Røys fire nye år i stillingen sin. Altså ble det SV.

Adjektiv

mandag, september 14th, 2009

Et av de beste rådene jeg noensinne har fått om det å skrive, er følgende: Når du tror du har skrevet ferdig, gå gjennom teksten en gang til og stryk minst halvparten av alle adjektivene. Selvsagt finnes det unntak fra regelen, og tilfeller der adjektiv har sin plass. Men generelt blir en tekst sterkere med færre adjektiv.

Noen ganger gir adjektivsyke og annen svulstighet seg utslag i ufrivillig humor. Like før helgen sto en anmeldelse av Tore Rems nye biografi om Jens Bjørneboe på trykk i min favorittavis. Jeg skal holde tilbake navnet på mannen som har skrevet anmeldelsen, siden det ikke er meningen å henge ham ut. Men resultatet er verdt et lite utdrag. Jeg lå langflat over bordet og lo mens jeg leste høyt fra avslutningen:

Bjørneboes forhold til Rudolf Steiners altomfattende lære var heller ikke rettlinjet. Han fikk større og større avsmak for det å være en troende antroposof, med alt det innebar av enhetstenkning og rigiditet, parallelt med at han på kroppen kjente sannhetsgehalten i antroposofiens vektlegging av barndommen som den riktig nok besværlige kongeveien til erobringen av et jeg.

Opprøreren Bjørneboe er således et særdeles problematisk og utillatelig tabloid begrep.

Rem gir oss godt belegg for å si at opprøret vel så mye var innoverrettet, et rasende frustrert lyskastersveip over et uforståelig mørklagt sinn. Uopphørlig boret Bjørneboe i spørsmålet om hvem han var og hvordan han ble som han var, med den bivirkning at gjenoppvekkingsforsøket av den tapte tid gjorde ham til en høyst upålitelig forteller, en kaldkløktig fantast som la til eller trakk fra der motet sviktet eller han støtte mot andre uoverstigelige hindringer.

Det er ikke mulig å vite,  men det virker som om Rem med et språk klart som brevann har kommet helt under huden på Bjørneboe, ikke ved å nedskrive ham til et sett av gjenkjennelige egenskaper, men tvert imot ved å “fremmedgjøre” ham, slik han fremmedgjorde seg selv, fange ham i flukten som det unntaksmennesket han var, og som vi alle er.

(Biografien kommer jeg sikkert til å lese, forresten)

Ap? Sp? SV? Venstre? Hjelp!

tirsdag, august 11th, 2009

Det var ikke lett å bestemme seg for 4 år siden. I år er det enda vanskeligere. Ja, jeg snakker om temaet du allerede har rukket å bli lei av å lese om – stortingsvalg 2009.

La oss starte med et realistisk utgangspunkt og eliminere de åpenbart uaktuelle. Småpartiene som ikke er med på noen partioversikter i avisene stryker jeg. Frp, Høyre, Rødt og KrF ryker på henholdsvis ideologisk og livssynsmessig grunnlag. En kjapp telling på fingrene tilsier at vi står igjen med SV, Venstre, Ap og Sp.

Jeg får begynne med å komme ut av skapet. Sist stemte jeg Ap, hovedsakelig av taktiske grunner. Jeg ønsket en rødgrønn regjering, og regnet med at en stemme til Ap var det sikreste bidraget. Og joda, jeg synes det har gått tålelig bra med de rødgrønne, alt sett under ett. Jeg angrer ikke. Men jeg er ikke helt fornøyd heller. Og det er jo derfor vi har valg hvert fjerde år, for å kunne justere litt på kursen underveis.

Først og fremst synes jeg Ap har feilet når det gjelder miljø. Satsing på fornybar energi og holdninger til oljeutvinning i nord. SV og Sp har fått for lite gjennomslag i disse sakene, og jeg er skuffet over Aps egen politikk på området. I tillegg kan jeg ikke leve med Aps ullenhet om Datalagringsdirektivet.

Sp er mer troverdige på miljøfeltet, men jeg har vanskeligere for å få grep om Sp på andre felter.  Sp er anonyme. Sp er det du får ut på valgtestene hvis du velger “Vet ikke” og “Ikke viktig” på alle punkter. Kanskje Senterpartiet egentlig er partiet i mitt hjerte, uten at jeg vet om det ennå?

Hjemmebasen min er SV. Jeg kommer fra den akademiske fløyen av middelklassen, har vokst opp med SV-stemmere på alle kanter og har selv stemt SV tidligere i både lokal- og stortingsvalg. Jeg synes de gjør en forholdsvis god jobb i regjering, men sliter litt med ideologien og en del enkeltsaker. Heldagsskolen er ingen vinnersak for meg – der må jeg si meg enig med Sps Liv Signe Navarsete; Det er et paradoks at SV går inn for kortere arbeidsdag for de voksne samtidig som de vil utvide skolehverdagen for barna. SV står generelt for en større grad av ensretting enn jeg er komfortabel med, og mister av og til enkeltmennesket av syne til fordel for systemet.

Og her kommer Venstre inn. Ideologisk er det antakelig ingen jeg ligger nærmere enn Venstre. Minus Sponheim. Jeg er bergenser, og en stemme fra meg er en stemme til Sponheim. Jeg synes, litt flåsete sagt, at Sponheim er en tulling som gjør mer skade enn gagn for Venstre som parti. Det til side, så er Venstre tydelige på saker som er viktige for meg, som personvern, kunnskap og respekt for forskjeller mellom individer, selv om det av og til kan bli for mye av det gode. Spørsmålet er hvem man egentlig stemmer på hvis man stemmer Venstre. En regjeringskonstellasjon av Høyre, Venstre og KrF, muligens? Eller ingenting, en bortkastet stemme?

Min drømmeregjering består av Venstre og SV, med det beste fra hver. Det er selvfølgelig urealistisk. Jeg ser ikke for meg at Venstre og SV noensinne kommer i regjering sammen. Venstre, Ap og Sp ville også være greit, om ikke Ap blir for sterke. Til tross for dens mangler vil jeg heller ha en fortsatt rødgrønn regjering enn en som innebærer Frp som regjerings- eller støtteparti. Høyre er det vel ingen som tar seriøst for tiden, så de tar jeg ikke med i regnestykket.

Så hva ender jeg opp med? En taktisk stemme til et SV med mer tro på system enn på menneske? En ideologisk stemme til et Venstre med tvilsomme venner? En resignert stemme til et anonymt Sp? Begrunnede innspill tas imot med takk. Jeg er påvirkelig.

FrP – en forfulgt folkerase?

søndag, august 9th, 2009

FrP har en godt innarbeidet ryggmargsrefleks for å tre inn i offerrollen når noen er uenige med dem. Sutreleppen kommer fram, og vedkommende politiker er enten rystet eller dypt sjokkert.

I dag er det FrPs generalsekretær Geir Mo som er på ferde. Komponist Jørund Fluge har nemlig nektet artisten Asgeir Borgemoen å bruke hans låter på et FrP-arrangement. Begrunnelsen er at han ikke ønsker å stille opp for et parti som ønsker å redusere kulturstøtte og gjøre arbeidsvilkårene vanskeligere for ham som komponist.

Noen av oss vil anse dette som et åpent og ærlig politisk standpunkt. Men generalsekretær Geir Mo synes det er det tåpeligste han har hørt, og fortsetter:

Når det gjelder komponisten, foreslår jeg at han sender et forslag til regjeringen om merking av alle FrP-ere, slik at han kan spytte på dem når han ser dem.

Jeg tror faktisk ikke jeg har noen ytterligere kommentar.

Hvordan motiverer man mennesker?

onsdag, juli 29th, 2009

Debatten går høyt på nettet for tiden om Høyres utspill om bruk av belønning i skolen. Jeg har ikke lest alt som er skrevet, men i det jeg har lest har det vært stor grad av synsing og liten grad av empiri.

I utgangspunktet kan forslaget høres bra ut, det. En liten, symbolsk belønning, noe å strekke seg etter. Og forskning viser at dette faktisk fungerer – så lenge belønningen er tilstede. Det pussige er at den samme forskningen viser at når belønningen tas bort, blir motivasjonen lavere enn den er for kontrollgruppen som aldri har mottatt belønning for å utføre gitte oppgaver. En klasse som får tildelt “matteknappen” for å oppnå bestemte ferdigheter vil sannsynligvis jobbe godt og motivert for å oppnå målet, men måneden etter er det klassen som ikke hadde noen “matteknapp” som er mest motivert for å lære matte. Dette er en sammenheng som er veldokumentert i flere studier.

Når vi nå først har forsket så mye på hvordan psykologien rundt motivasjon fungerer i praksis, kan vi spørre oss selv: Er det egentlig hensiktsmessig å skape en generasjon av elever, fremtidige arbeidstakere, som læres opp til å bli avhengig av stadig nye belønninger som i seg selv er irrelevante for oppgaven? Er det kanskje mer hensiktsmessig å arbeide for å gi elevene motivasjon for selve faget og læringen, fremfor en symbolsk avledningsmanøver?

Selv har jeg både svømmeknappen, gangesertifikatet og symaskinsertifikatet. De fungerte sikkert der og da – jeg lærte å gange – men jeg kan ikke huske at noen av dem ga meg noe særlig motivasjon til å bli enda flinkere å svømme, gange eller sy etter oppnådd belønning. Derimot hadde jeg en liten håndfull opplevelser i klasserommet som klarte å skape nettopp slik indre motivasjon. La meg fortelle om en av dem:

På videregående hadde jeg tysk B-språk. Jeg slet litt med grammatikken, faget var greit nok, men ikke noe jeg tenkte så mye på utover å levere inn de obligatoriske oppgavene og møte opp til prøver med ordbok og penn. Læreren var selv tysk, og abonnerte på et tysk nyhetsmagasin. En dag kom hun bort til meg i klasserommet med en utgave av dette bladet, som hadde en lengre artikkel om et tema læreren visste jeg interesserte meg sterkt for. Jeg leste artikkelen – på tysk – og lærte sikkert litt tysk av det. Men det viktigste var ikke tysken jeg lærte der og da, det var opplevelsen av et språk som faktisk hadde et liv utenfor lærebøkene. Jeg erfarte plutselig at tysk kunne brukes til noe. Klart jeg visste det fra før, sånn rent intellektuelt. Men som skoleelev lever man i en liten boble av skolebøker og læringsmål, og det er ganske fjerntliggende hva det man lærer skal kunne brukes til senere. Det oppdager man først når man kommer ut i arbeidslivet, hvis man ikke er heldig og får en dyktig lærer som ser hvem du er og klarer å vise deg hva denne tysken, norsken eller matten faktisk skal være godt for. Og der ligger motivasjonen. Året etter valgte jeg fordypning i tysk.

Tittelen spør: Hvordan motiverer man mennesker? Spør heller om hvordan man hjelper mennesker å finne fram til sin egen motivasjon.

Vil du lese mer? Stuart Sutherland skriver om temaet i boken Irrationality, som har mange henvisninger til kilder og videre lesning. Psykolog Magne Raundalen er også inne på dette i et debattinnlegg i Dagsavisen.

Feilslutning om kjønnsforskjeller

torsdag, juli 16th, 2009

BT har en sak i dag om systematiske kjønnsforskjeller i hvordan kvinner og menn omtales i Forsvaret. Personen som har gjort undersøkelsen legger vekt på at dette hovedsakelig dreier seg om ubevisste holdninger fra skribentenes side. Sjef for Forsvarets mediesenter, Endre Hjelseth, avviser beskrivelsen med begrunnelsen “I vår redaksjonelle stab er det faktisk bare kvinnelige journalister”.

Det kan virke som Hjelseth innbiller seg at kvinner automatisk er fri for ubevisste, vaneskapte tankemønstre om kjønn og kjønnsforskjeller, kun i kraft av å være kvinner. Det ville være fint å kunne påberope seg, men jeg må skuffe ham med at jeg og mine medsøstre nok er like menneskelig feilbarlige på det feltet som menn er.

Siste nytt: Journalister kan ikke statistikk

onsdag, juli 15th, 2009

Dagbladet har i dag en sak om to jenter i samme klasse som har blitt syke. Det er ikke samme sykdom de har fått, den ene har fått lammelser og den andre har ME. Grunnen til at disse historiene kobles sammen er at jentene gikk i samme klasse, og begge fikk MMR-vaksinen en stund før de ble syke.

Siden 1983 har nesten alle norske barn fått MMR-vaksine rundt tolvårsalderen. Vi snakker om barnekull på mellom 55.000 og 60.000 per år. Dersom to av hundretusenvis av barn blir syke når de er tolv-tretten år gamle gir det absolutt ingen grunn til å peke på akkurat denne vaksinen som årsak, selv om hendelsene faller noenlunde sammen i tid.

At de to gikk i samme klasse kan umulig heller ha noe å si. For det første er vaksinen denne klassen har fått akkurat den samme som den vaksinen alle de andre barna har fått.  Dernest er det en statistisk usannsynlighet i seg selv at en hendelse (for eksempel sykdom) fordeler seg helt jevnt utover en tilfeldig valgt parameter (for eksempel geografisk inndelte klasser). Det er altså større sannsynlighet for at man av og til vil se to barn i samme klasse som blir syke, enn at det aldri vil være mer enn ett barn som blir syk i en gitt skoleklasse.

Hva Dagbladet prøver å få fram med denne saken er ikke helt klart. De siterer selv eksperter som har pekt på de samme sammenhengene som jeg oppsummerer over, og som sannsynligvis har gjort det med langt større utførlighet og mer grunnlagsdata enn jeg sitter på. Det er ingen tvil om at vaksiner i enkelte tilfeller kan ha bivirkninger, og det er ikke irrasjonelt å holde en debatt om hvorvidt ulempene ved vaksiner oppveies av fordelene. Det er heller ikke umulig at sykdommen til en eller begge jentene faktisk kan ha sammenheng med vaksinen, selv om det er usannsynlig. Problemet ligger i bruken av korrelasjon til å bevise kausalitet. Det er absolutt, fullstendig meningsløst å bruke dette utvalget av hendelser til å henvise til noen form for sammenheng, og ingressen som henviser til at “To av tolv vaksinerte i samme klasse ble alvorlig syke” er tendensiøs og tatt ut av enhver form for kontekst. Slik fyrer Dagbladet oppunder en konspiratorisk tankegang, godt støttet av advokaten som får lov å få siste ord i saken.

Boksommer

tirsdag, juli 14th, 2009

Det mangler litt på skriveinspirasjonen i sommersløvheten. Til gjengjeld leser jeg desto mer. Følgelig, en liten oppsummering av hva jeg har pløyd gjennom hittil i sommer, og hva jeg kan anbefale av det.

Jan Guillou – Tyvenes marked

Streit skandinavisk politikrim. Slett ikke verst. Anbefales til dager du helst ikke vil bruke hjernen til noe.

Kristine Tofte – Song for Eirabu

Ny norsk fantasy. Du har sikkert lest bokanmeldelse i en avis eller blogg nær deg. Kan helhjertet anbefales. Språket flyter lett og godt, og historien er så velskrevet og fengende at jeg til tider følte jeg leste saga og ikke fantasy. De overnaturlige elementene er elegant flettet inn i handlingen på en måte jeg savner i mye fantasylitteratur. Dersom du ikke har lest noe særlig norrøninspirert litteratur tidligere kan du ha nytte av Bharfots ordliste.

Daniel Tammet – Embracing the Wide Sky

Om du skal lese bare en bok av denne forfatteren, vil jeg heller anbefale hans forrige bok, Born on a Blue Day. Embracing the Wide Sky spinner videre på temaet om hvordan hjernen, og da spesielt den autistiske hjernen, fungerer. Mye er interessant stoff, men bærer til tider for mye preg av at forfatteren ikke er fagperson på feltene han berører. Det er unøyaktigheter, enkelte fakta- og referansefeil, og til tider simplistiske konklusjoner. Jeg er glad i populærvitenskap, og forventer høyere faglig standard enn dette. Men som innledning eller utgangspunkt for videre lesing om temaet fungerer den. Den er språklig velskrevet og ikke direkte misvisende, så lenge du passer på å tenke selv underveis.

Alexander McCall Smith – The No. 1 Ladies’ Detective Agency

Annerledes krim. Settingen er Botswana, stemningen er avslappet og underfundig, og du føler deg nesten tilstede i omgivelsene. Finfin bok for sløve dager.

Garth Nix – Lirael

Garth Nix – Abhorsen

Jeg leste første bok i denne serien, Sabriel, i fjor. Den gang ble jeg ikke helt hekta. Jeg likte historien og plottet, men syntes ikke språket fløt så godt som det burde. Spesielt de magiske elementene ble overdramatisert og fungerte ikke som en integrert del av helheten. Likevel bestemte jeg meg for å kjøpe oppfølgerne, og uten å angre. Språket og historiefortellingen kom seg veldig, selv om det fremdeles er ting som butter innimellom. Og selve historien som fortelles er absolutt lesverdig.

Elizabeth Moon – Speed of Dark

Jeg-personen i denne fremtids-scifien er en autist som fungerer godt i hverdagen takket være omfattende trening som barn og god tilrettelegging i arbeidsmiljøet, der han jobber med mønstergjenkjenning sammen med andre autister. Den gir et fascinerende innblikk i hvordan det kan være å være autist. Forfatteren har selv en autistisk sønn. Men autisme i seg selv er egentlig ikke hovedpoenget i boken. Det dukker nemlig opp en kur som fungerer på voksne autister, som kan gjøre dem “normale”. Boken kretser rundt dette temaet og tanker om hva som gjør en person til akkurat den personen. Kan man endre på hjernen og fremdeles være seg selv? Hvor store endringer må til, man endrer seg jo tross alt hver eneste dag? Og er det egentlig et problem å bli en annen enn den man var før? Det gis ingen konklusjoner, og karakterene i boken gjør ulike valg på ulike grunnlag. Velskrevet, med mye mat for tankene.

Charlaine Harris – Dead until Dark

Dead until Dark faller inn i kategorien humoristisk vampyr-chick-lit. Det finnes overraskende mye av det, jeg har tidligere pløyd meg gjennom store deler av MaryJanice Davidsons Undead-serie. Lettlest, forsåvidt underholdende, men nei, ikke spesielt bra. Les den gjerne om du finner den slengende rundt et sted, men det er ikke nødvendig å gå til innkjøp.

Val McDermid – The Mermaids Singing

Mer krim, eller rettere sagt thriller. Den har alt hva sjangeren krever, og gjør jobben når du er i det humøret.

James M. Cain – The Postman Always Rings Twice

En klassiker. Jeg kjøpte den fordi jeg alltid har lurt på hva tittelen henviser til, men ble ikke noe klokere av å lese boken. Det dukker ikke opp en eneste postmann. Jeg måtte slå opp på Wikipedia for å finne forklaringen. Boken er skrevet i samme knappe stil som finnes hos en del samtidige forfattere. Liker du Hemingway og Steinbeck vil du antakelig sette pris på denne. Jeg gjorde det.

Bootstrapping: Morgenkaffe

onsdag, juli 8th, 2009

Skal vi se, hvordan var nå dette. Logge inn. Lese og svare på mail. Finne havregrynpakke i kontorskuff. Ta med havregryn og kaffekopp til kjøkkenkrok. Sette på vannkokeren med vann til havregrøt. Vaske kaffekopp. Helle havregryn i kaffekopp. Ha kokende vann og varm kaffe. Dette skal da ikke i samme kopp? Her er det noe galt. Hmm. Åja, havregryn i skål. Finne skål. Flytte gryn til skål. Ha i kokende vann. Vaske kaffekopp. Ha i kaffe.

Håper den virker.