Archive for the ‘Tanker’ Category

Fritt ord, neivel.

torsdag, april 16th, 2009

Jeg kommer neppe utenom en kort kommentar til Årets Fritt Ord-pris, til tross for at tanken gjør meg litt motløs. Jeg har tidligere brukt mye energi på å debattere mot og med Nina Karin Monsen, både her på bloggen og i debattinnlegg i BT. For få måneder siden hadde vi en utveksling av debattinnlegg angående den nye ekteskapsloven. Det var en selsom opplevelse. Ikke fordi jeg ikke kan respektere hennes synspunkter og motstand mot loven, men på grunn av måten hun oppfører seg på som debattant. Martin Grüner Larsen formulerte det presist og fint tidligere i dag: “hun er uerrettelig, irrasjonell, elendig til å argumentere, full av faktafeil og logiske kortslutninger, med argumentative blindflekker man kan kjøre tung trafikk igjennom”. Fritt Ord kaller henne gjennomreflektert.

Jeg setter pris på en god debatt, ikke minst med folk som har radikalt forskjellige synspunkter fra mine. Og jeg har debattert mye i mitt liv. Det er derfor jeg finner det så overraskende at en person som har filosofi og diskusjon som yrke, ikke er mer etterrettelig å debattere med. Hun bruker hersketeknikker flittig, og går ikke av veien for å plukke ut den minste lille uviktige bagatell i et innlegg, og hakke videre på dette mens hun blatant ignorerer alle velfunderte argumenter mot sin sak. Ja, faktisk anser hun slike argumenter og motinnlegg som angrep på seg selv.

Årets Fritt Ord-pris går altså til en person som anser uenige stemmer i en åpen og velredigert avisdebatt som angrep framfor diskurs. Det kan se ut til at Fritt Ord har sett seg blinde på å finne en kontroversiell (eller i stiftelsens egne ord, uredd) kandidat, og glemt å vurdere om vinneren faktisk bidrar til en bedre debatt. Forutsatt, selvsagt, at Fritt Ord mener at en offentlig debatt styrkes ved egenskaper som etterrettelighet, fravær av forsøk på hersketeknikker og faktisk debatt og argumentasjon, i stedet for forsøk på å slå motstanderne i hodet med vekselvis hammer og grøt. Fritt Ord-prisen skal stimulere den levende debatt, men den måten Nina Karin Monsen debatterer på gjør alt annet enn å fremme levende debatt. Hos meg har den ikke fremmet annet enn motløshet og en innsikt om at uansett hva jeg eller andre kommer med, vil ingenting av det vi sier nå fram. Det er som å debattere med en steintavle med innrissede bud fra oven. Levende? Nei. Stimulerende? Absolutt ikke.

Få har vel inntrykk av at Nina Karin Monsen har problemer med ytringsfriheten. Hun har gitt ut en rekke bøker på et større forlag, og kommer stadig på trykk med kronikker og debattinnlegg i store aviser. Problemet er ikke at hun ikke får ytre seg. Hun ytrer seg langt mer og oftere i media enn de homofile parene hun så ugjerne vil komme under felles lovverk med. I den grad hun fremmer ytringsfriheten, er det ved å provosere menneskegruppene hun regner som mindreverdige til å komme med motytringer, men i praksis skjer lite annet enn at de fleste av dem skremmes fra å i det hele tatt delta i diskursen.

Gi Fritt Ord-prisen til nesten hvem som helst, bare ikke henne. Gi den til Steinar Lem, som argumenterer for  hvorfor norsk kultur er truet av muslimer. Jeg er komplett uenig med ham, men jeg kan respektere ham. Han grunngir, han presenterer argumenter, han trekker konklusjoner som følger av de premissene han klart og tydelig framsetter. Der har du et godt bidrag til en levende debatt, på tvers av alt det oppharkede grumset som finnes i denne sektoren av samfunnsdebatten.

Ada og Helen

tirsdag, mars 24th, 2009

I dag er det Ada Lovelace Day. Hvis du allerede har lest noen blogger i dag er sjansene store for at du har snublet over navnet. Ada var en av verdens første programmerere, og har blitt et ikon for kvinner i IT-industrien. I dag skriver bloggere over hele verden om kvinner som er rollemodeller innenfor teknologi.

Selv har jeg “holdt på med data” nesten så lenge jeg kan huske. Som mange andre kvinner som i dag jobber i IT-industrien hadde jeg en far som var interessert i datamaskiner og holdt meg jevnt forsynt med avdankede PCer etterhvert som han oppgraderte selv. Jeg trådte mine første programmeringsskritt i BASIC på slutten av åttitallet, og fikk lydkort til konfirmasjonen. Nå nærmer jeg meg faretruende de 30, og har fremdeles PCen og andre dingser som mine venner og leketøy. Kvinner og data er ikke lenger en like sær kombinasjon, og det er få som synes det er nytt og spennende med kvinner eller jenter som spiller WoW eller reparerer PCer. Det er likevel en tendens til at de aller tyngste jobbene, teknologisk sett, fortsatt besittes av menn. Det er langt mellom kvinnelige programmerere – på de arbeidsplassene jeg har vært så langt har det kanskje vært en kvinnelig programmerer per 30-50 mannlige. Hvorfor det?

Vel, nok om det. Dagens helt er Helen, Sweetheart of the Internet. I 2000 kom det ut en tegneserie om Helen, en uhelbredelig geek og techie som innimellom hacking av det meste som har kretskort og avstraffelser av håpløse marketingfolk også funderer litt på dette med kvinnelighet. Jeg lar stripene snakke for seg selv. Boken er forresten fremdeles å få fatt i.

Klikk på bildene for å se dem i riktig størrelse.

Ever done any modeling? UnfeminineUnrealistic

Jeg hater glass

mandag, mars 9th, 2009

“Utstrakt bruk av glass gjør at byggene pynter opp i gaten”, hevdet BT om de nye kontorbyggene i en av Bergens mindre pene gater for noen dager siden. Det er Kanalveien det er snakk om. Til de nye glassbyggenes forsvar kan man si at de i alle fall ikke er så mye verre enn det meste annet som står i denne gaten. Men det er også det peneste man kan si om dem.

Glass har vært den hippeste tingen i arkitekturkretser de siste ti årene eller så. Jo mer speilglass, jo bedre. Helst skal fasaden bestå av kun glass. Nå klarer jeg ikke å sitte inne med det lenger: Glassfasader er STYGGE! De eier ikke karakter, er fullstendig uinteressante, og dominerer omgivelsene i stedet for å gli inn i en helhet. Glassfasadene er fjortisene med lipgloss som underholder hele bussen med høylytte fortellinger om hvem som rotet med hvem på festen i går. De finnes ikke miljøvennlige, og krever masse oppvarming når det er kaldt og nedkjøling når det er varmt.

Kjære framtidens arkitekter og byggherrer, motta min bønn: Finn på noe bedre enn glassfasader. Snart! Og kjære framtidens byantikvarer: Glassbyggene er ikke verneverdige. Ikke nå, og ikke om hundre år, om noen av dem mot formodning skulle vare så lenge. La dem forfalle, riv røkla og bygg noe fint på ruinene.

Ut-av-skapet-opplevelse: Jeg, en synestetiker

søndag, februar 8th, 2009

Jeg var sju og et halvt år da jeg fikk briller første gang. Jeg hadde aldri klaget på synet, jeg trodde jo det skulle være sånn. Det viste seg at jeg hadde minus en hel del i brillestyrke – nøyaktig hvor mye har jeg glemt, siden synet har forverret seg mange ganger siden den gang, men det var i alle fall mer enn minus fire.

De nye brillene førte til en rekke oppdagelser. Jeg oppdaget for eksempel at trær har individuelle blader, at trehus består av planker, og at noen hadde vært lur nok til å skrive foran på bussene hvor bussen skulle til. Dette var ikke mangler jeg hadde savnet før, jeg var jo vant til at det jeg så, var slik verden så ut.

På samme måte har jeg aldri tenkt over at jeg kan ha synesteti. Jeg har lest om synesteti før og vært fascinert av fenomenet – tenk, tall med farger! Men mine tall har alltid vært fargeløse. Derimot har jeg et litt spesielt forhold til enkelte andre abstrakte systemer, spesielt formallogikk og datasystemer. For meg består et datasystem av komponenter av ulik fasong og utstrekning, plassert romlig i forhold til hverandre. En kan være avlang og sentralt plassert et lite stykke borte fra meg, en annen komponent i systemet er liten, kubisk og plassert like ved meg nede i venstre hjørne. Komponenter som virker som de skal framstår som annerledes enn komponenter med kjente feil. Ingenting har farger, og jeg kan ikke skifte kameravinkel. Rommet befinner seg alltid foran meg innenfor det som er mitt synsfelt, alltid sett fra samme vinkel. Det å lære et nytt datasystem består i å finne ut hvordan hver komponent ser ut og hvor den skal være. Jo mer kjent jeg blir med en enkelt komponent, jo mer detaljert og definert blir den.

Det har ikke slått meg før ganske nylig at det er noe spesielt ved dette. Jeg har egentlig ikke tenkt over det i det hele tatt. Det er bare sånn. Tenker ikke alle sånn? Men det gjør de visst ikke. For folk flest er visst datasystemer like flate som tall er for meg. Så jeg begynte å lese litt om fenomenet, og fant ut at synestesi dekker enhver sammenblanding mellom to eller flere sanser og persepsjoner. Den klart vanligste handler om tall, bokstaver og farger, men det er heller ikke uvanlig å se tall plassert romlig. Og det viktigste, det trenger ikke dreie seg om tall.

Det er vanskelig å plassere seg selv i andre menneskers hjerne. Når jeg har lest om synestesi tidligere har jeg instinktivt klart å visualisere plasseringen av tallene i rommet selv om jeg ikke vanligvis tenker på dem slik, men jeg har ikke helt klart å se for meg hvordan det skulle være å tenke på et tall som “rødt”. Akkurat like vanskelig er det å skulle tenke seg en måte å tenke på datasystemer på som ikke plasserer dem i rommet foran meg. Hvordan ser dine datasystemer ut?

Fitte og feminisme

onsdag, februar 4th, 2009

Virrvarr har lest Råtekst på nytt, og undrer seg på om det har skjedd noe som helst på feministfronten de siste ti årene. Jeg begynte å svare i en kommentar, men det ble litt langt, så det dukker opp her i stedet:

Da Råtekst kom, var den på mange måter en revolusjon, fordi den var skrevet av jenter som tok feministbegrepet i sine egne hender. Råtekst var del av en strømning som startet sent på nittitallet og gjorde det greit for jenter å snakke om fitte og cash, ikke bare om seksualisert vold og likelønn. Nå må jeg tilstå at jeg ikke har lest boken, men jeg fulgte interessert med i mediedebatten rundt utgivelsen.

Om Virrvarrs nyutgitte bok Jenter som kommer hadde blitt gitt ut for ti år siden, ville den blitt gjenstand for en mediestorm på samme nivå som Råtekst og Fittstim ble det. Nå, ti år etter, førte Jenter som kommer riktignok til en del avisanmeldelser (den handler tross alt om sex), men digert oppstyr og lange debatter om forfatternes personlige og politiske motiver, slette eller vellykkede utførelse og det feministiske prosjekt generelt har vi ikke fått. Og det er faktisk en god ting. Det betyr at vi har kommet et stykke siden sist. Det har blitt mindre omdiskutert å være feminist, flere grupper kan forholde seg til feministbegrepet, og det er mer aksept for forskjellige måter å være feminist på.

Dette er ikke noe som kom ved et slag over natten da debatten herjet for ti år siden. For fem år siden var vi bare halvveis dit vi er nå. Og vi er neppe ved målet ennå, hva nå målet egentlig er.

For fem år siden hadde jeg en interessant debatt om feminisme på det gamle Dominion-forumet, i anledning 8. mars-toget i Bergen i 2004, der Venstre  ikke fikk lov av arrangementskomiteen å bruke en parole med teksten “Slipp puppene mine fri”.

Flertallet i parolekomiteen mente at Unge Venstres parole var for provoserende og at den kunne oppfattes som om den støttet kvinnebildet som pop- og pornoindustrien har skapt. Unge Venstre sier at utsagnet «Slipp puppene mine fri» var spisset, men at det skulle fremheve og fremelske mangfoldet blant kvinner, et mangfold de føler manglet i de andre parolene.

[Helene Z. Skulestad] mener at mange kvinner ikke kjenner seg igjen i det kvinnesynet som fremmes i 8. mars-togene og at det er skadelig for likestillingskampen at det ikke er rom i toget for annet en sosialistiske kvinnesyn.

Jeg postet et foruminnlegg om saken på Dominion-forumet, noe som utløste en interessant diskusjon. Jeg gir utdrag fra de sentrale delene av debatten under. De som vil lese hele i kontekst kan følge linken. Min motdebattant “longwinter” skrev i sitt første svar:

synes ikk dere som har skrevet under denne rubrikken at parolene til akp, sv, palestinakomiteen og ottar («Kriminaliser horekundene», «Støtt palestinske kvinner – riv apartheidmuren».) har en smule større politisk og dagsaktuelt grunnlag enn Unge Venstres “Slipp puppene mine fri”? jeg mener hvem faen sier noe sånt uanz? for meg er den helt uforståelig og isåfall med et minimalt politisk budskap. hvorfor i svarte vil de være med på 8.mars feiring i utgangspunktet? er det i det hele tatt en kampsak for Unge Venstre at puppene deres skal være frie? eller er dette ordspill som gjør en spøk av at kvinner ikke er like frie som menn i enkelte sammenhenger her i norge? jeg har ingeting i mot at unge venstre kommer i 8.mars tog, poenget er bare at parolen/slagordet deres suger hest. denne skaen handler faktisk ikke om noe mer enn det. hvis dere vil ta et annet spørsmål i stedet, som hvorfor i helvete folk er feminister, så skal jeg heller ta det derfra.

Dette innlegget synes jeg forklarer godt hvilke problemer vi har hatt med mangfold innenfor feminismen. Det er ikke det at “erke-feministene” var uenig med oss. Det var langt verre, de forsto nemlig ikke problemstillingen i det hele tatt. Gjennom en slik ensretting fikk de monopol på feministbegrepet, og fremmedgjorde et flertall av kvinner som hadde andre meninger. I mitt svar avsluttet jeg min replikk med:

Men ved å legge monopol på feminismebegrepet på denne måten murer 8.mars-komiteen seg inne i en mental kombinert burka og berlinmur. Ingen meninger ut, ingen meninger inn. Og for all del, ikke vis naken hud.

Litt senere i debatten får jeg motsvar:

trenger vi mer seksuell frigjøring her til lands? er det virkelig noen som synes at de blir sett ned på hvis de kler seg sexy eller utfordrende eller har et aktivt sexliv? jeg tro ikke kan dra seksuell frigjøring for jenter lengre enn det den har blitt i Norge. Spørsmålet er om det er POSITIVT sånn folk oppfører seg i den sammenheng.

Jeg svarer tilbake:

Ja, jeg tror faktisk vi trenger mer seksuell frigjøring. Eller for å være mer spesifikk: Vi trenger en *annerledes* seksuell frigjøring. Det er fremdeles slik at kvinners og menns seksualitet blir behandlet på totalt forskjellig vis. Og jeg synes det er nedstemmende at selv på venstresiden (som jeg regner meg selv for å høre til) skriker man “porno” og “kvinnefornedring” straks kvinner og pupper nevnes i samme setning. Dette stigmataet er det jeg vil til livs. Jeg vil ha frihet til å snakke om puppene mine like mye som gutta snakker om sine baller.

Om det generelt er for mye seksualisering av samfunnet er en litt annen debatt, selv om også den debatten er verdifull. Det jeg snakker om her er rett og slett likestilling. Likestilling bør også gjelde seksualitet, ikke bare lønn og utdanning.

Jeg innledet den fem år gamle debatten over med å skrive “Er det rart jeg ikke er feminist?” På de siste ti årene har vi, om ikke annet, oppnådd at jeg selv nå synes jeg kan identifisere meg med feministbegrepet, og til og med at det går an å si fitte og feminist i samme bok uten å få feministpolitiet på nakken.

Om å bæsje på leggen

onsdag, februar 4th, 2009

SP trekker forslaget om ny blasfemiparagraf. En god avgjørelse, og mat for litt filosofering. Spørsmålet er: Hvem stoler du mest på: De som aldri gjør feil, eller de som rydder opp i feilene sine på en skikkelig måte?

Når jeg forhører meg om nettbutikker og andre butikker før jeg handler, er det viktigste å få vite hvordan de håndterer feil.  Må jeg krangle med dem i uker og måneder for å få reparert produktet, eller få tilsendt rett produkt om de sendte meg feil i utgangspunktet?

Det samme gjelder i arbeidslivet og i politikken.  Alle gjør feil. Det finnes to måter å håndtere det på. Enten kan man late som problemet ikke eksisterer og håpe at ingen legger merke til det, eller så kan man gå åpent ut og si at “jeg har bæsjet på leggen. Skal fikse det sporenstreks.” Det er åpenbart for de fleste hva som inngir mest tillit, ikke minst basert på alle mini-skandalene vi har hatt i det siste, med alt fra stabbur til klarsynt-telefoni. Likevel har mange tungt for dette. De har et instinktivt heller enn et rasjonelt forhold til det å gjøre feil, og det å innrømme feil sitter svært langt inne. Det opplevde idealet er perfeksjon, mens det som faktisk er idealet i praksis er integritet.

Tåkefulle ytringer

søndag, januar 25th, 2009

Jeg henger litt etter i svingene, den siste uken har vært hektisk. Derfor har du sikkert lest dette i en annen blogg allerede, eller for den saks skyld i nærmeste avis. Regjeringen ønsker nemlig å fjerne blasfemiparagrafen, men utvide loven om hatefulle ytringer. Nå skal “kvalifiserte angrep på religion eller livssyn” legges til i straffelovens §185. Denne loven omfatter i dag trusler og hat-ytringer på grunn av etnisitet, seksuell legning, funksjonshemning – og dessuten religion og livssyn. Det er altså snakk om utvidelse av et allerede eksisterende vern – og, om jeg tolker regjeringens pressemelding korrekt, et utvidet vern som kun skal gjelde religion og livssyn, ikke de øvrige gruppene som er dekket i paragrafen.

Et lovvern for spesielle, utvalgte grupper i samfunnet er problematisk i seg selv, fordi det alltid vil finnes grupper som er utelatt. I teorien skulle ikke en slik utvelgelse være nødvendig. Det er historiske og symbolske årsaker til at man har valgt å gi et ekstra sterkt vern til grupper som i praksis har vært spesielt utsatte.

Dernest er det en sentral forskjell mellom punktet om religion og livssyn og de øvrige tre punktene. Svart, funksjonshemmet og homofil er noe du er, mens religion og livssyn er noe du velger.  Det ligger noe selvsagt i at man skal slippe å bli hetset og truet for egenskaper man ikke har valgt selv og ikke kan velge bort. Det er mer problematisk (men ikke nødvendigvis galt) å gi et lovvern til grupper som defineres av et valg – et valg om å tro på en gud, eller en annen gud, eller å ikke tro på en gud.

Nøkkelen her er hva vernet består i. I dag nevner loven trusler, forhånelse,  hat, forfølgelse og ringeakt. I seg selv gir dette rom for ganske vid fortolkning. I praksis har domstolene vært svært restriktive med å dømme etter denne paragrafen, som alltid må veies opp mot ytringsfriheten. Man kan bare spekulere i hva regjeringen ønsker ved å utvide vernet for religion spesifikt. De har nemlig vært svært ulne i forhold til hva de faktisk ønsker å oppnå. Fortolkningen av loven skal nemlig avgjøres senere, i en “ikrafttredelsesproposisjon”. Man skal altså vedta en lov uten å vite hva man vedtar. Det i seg selv bør få varselklokkene til å ringe.

Du kan signere et opprop mot lovforslaget på opprop.info.

Kjærlighet oppstår ikke ved samleie

søndag, januar 18th, 2009

BT trykker i dag mitt siste motinnlegg til Nina Karin Monsen, basert på min forrige bloggpost om temaet. De har kuttet og endret en hel del i teksten jeg sendte inn. Den er blitt mye snillere i tonen, de retoriske grepene mine henger ikke sammen lenger, og det føles i det hele tatt ikke som min tekst. Men tittelen de plukket ut, “Kjærlighet oppstår ikke ved samleie”, oppsummerer i det minste innlegget mitt på en god måte, mye bedre enn tittelen på bloggposten det er basert på. Der har jeg visst noe å lære av mediefolket.

Om opphav og menneskelighet

onsdag, januar 14th, 2009

Nina Karin Monsen har i dagens BT nok et innlegg i debatten om barneloven, der hun imøtegår flere innlegg som har kritisert hennes synspunkter den siste tiden – deriblant mitt, som også kan leses her på bloggen. Motargumentene hennes er for substansløse til at jeg synes de fortjener et oppfølgerinnlegg fra meg i BT, derfor tenker jeg å gå kort gjennom dem her. Hun skriver:

Eira Monstad (07.01) hevder at den nye barneloven gir juridisk foreldrerett til begge kvinnene i et lesbisk par som får barn. Det stemmer ikke. Bare hvis mors kjæreste har skrevet under på fastsatt skjema til helseklinikken, kan hun bli medmor.

Jeg har vanskelig for å forstå poenget med denne innvendingen. Medmor må skrive under på at hun påtar seg foreldreskapet. Ja?

Videre skriver hun:

Hun må betale for barnets livsopphold i fars sted. Om hun svikter, vil bidragsfogden reise sak mot henne. Det fremmede barnet blir livsarving, også for hennes foreldre. Familieklenodiene og odelsgården kan forsvinne ut av slekten, og inn i medmors familie. Hva er barnets beste, når medmor krever fullt foreldreansvar for barnet? Det er duket for mange rettssaker med dette nye systemet. Monstad vil nok lære det etter hvert. For øvrig er det min oppfatning at staten har gått med på homofiles krav for å slippe utgiftene til barnet, noe staten har plikt til når et barn mangler far eller mor.

Jeg skal overse det tafatte forsøket på hersketeknikk, og kun slå fast at jeg og Monsen nok har fundamentalt forskjellig oppfatning av begrepet “slekt” og “familie”. Jeg har problemer med å se det forferdelige i at et barn skal få arve fra de menneskene som det kjenner som sine besteforeldre, uavhengig av om dette forholdet har oppstått gjennom to heterofile menneskers adopsjon eller gjennom to lesbiske kvinners valg om å oppdra et barn sammen. Ikke minst forekommer det meg absurd at barn fra disse to konstellasjonene skulle ha ulike arverettigheter i forhold til hverandre. Det er rett og slett ikke en besteforelders privilegium å fastsette hvem som er ens livsarvinger. Deres barn står fritt i å velge en partner de ikke aksepterer, av en hvilken som helst grunn. Vedkommende kan for eksempel være en notorisk kriminell, konemishandlende stoffmisbruker – ingen ideell svigersønn. Likevel blir barnebarnet livsarving.

Man kan argumentere mot hele livsarvingsordningen og si at enhver burde få disponere sin formue som de selv ønsker. Det finnes rasjonelle argumenter for et slikt standpunkt. Men jeg kan ikke se noen rasjonelle argumenter mot å gjøre systematisk forskjell på hva slags typer barnebarn som har rett til livsarv, og hvem som ikke har det.

Dernest er jeg uenig i Monsens teori om at dette dreier seg om penger. Min oppfatning er at det dreier seg om menneskeverd og om like rettigheter for alle barn, uavhengig av opphav. Hennes ide om at dette først og fremst er et økonomisk hensyn framstår dessuten som litt pussig i lys av at hun i neste avsnitt hevder at dette dreier seg om svært få barn:

Monstad hevder at det er faktum at lesbiske får barn. Ja, de fleste av dem får barn i sin heterofile periode, og barnet får en far. Det er få som vil få medmor, foreløpig finnes ingen.

Her kan jeg bare vise til at det finnes en hel rekke lesbiske par som allerede har fått barn via utenlandsk donor, først og fremst i Danmark. Nei, det er neppe noen av disse som har rukket å etablere en juridisk medmor-status ennå, ettersom ordningen er helt ny. Det betyr ikke at de ikke finnes eller vil fortsette å finnes. Og i siste instans er det irrelevant hvor mange de er – poenget er at deres barn har like rettigheter som barn født inn i mer tradisjonelle familier.

Så langt hennes svar direkte til mitt innlegg. Jeg vil i tillegg få sitere fra en annen del av innlegget hennes, som også er relevant for mitt forrige innlegg i debatten:

Når en mor eller far lar sitt barn konstruere, har mor eller far ingen kjærlighet til sitt eget barn som person, mor eller far betrakter ikke sitt barn som et menneske med fulle personrettigheter. Hun/han mangler kjærlighet til det menneskelige, mennesket selv. Valget av konstruerte barn burde både være forbudt, straffbart og erstatningspliktig.

Jeg kan bare fastslå at Monsen og jeg har fundamentalt ulik oppfatning av hva kjærlighet er, hva et menneske er, og ikke minst hva menneskelighet er. Du kan slå meg i hodet med tunge filosofiske verk om personalismen. Men du kan aldri ta fra meg troen på en forelders kjærlighet til og respekt for sitt barn og dets menneskelighet, fullstendig uavhengig av biologisk opphav.

Trommer og teori

lørdag, januar 10th, 2009

Virrvarr skriver om hva hun ville bli når hun ble stor. Det kan jeg også skrive om!

Det første jeg husker at jeg ville bli var trommeslager. Jeg så på fredagsunderholdningen på NRK og tenkte at trommeslager, det var tingen for meg. For det første laget de de kuleste rytmene, og dessuten så det ut til å være mye enklere enn å spille gitar. Synge vurderte jeg ikke engang. Mye gøyere å slå på ting! Dessverre viste det seg allerede i løpet av barneskolen at talentet ikke strakk til. Når klassen skulle ha fellesopptredener ble jeg under tvil tiltrodd et triangel.

I løpet av barneskolen fant jeg ut at lastebilsjåfør var tingen for meg. Jeg så for meg å få sitte alene i min egen lille hytte hele dagen, høre på akkurat den musikken som passet meg og ha alle favoritt-tingene mine rundt meg til enhver tid. Fredelig og fint.

På ungdomsskolen skrev jeg de mest fantastiske stiloppgaver. Norsklæreren ga meg S etter S, og mente at med et sånt skrivetalent måtte jeg bli journalist. Den planen holdt helt til jeg innså at de aller fleste journalister ikke får skrive det de vil. De må faktisk skrive det de blir fortalt, og de får ikke engang lov å dikte videre på det. Så journalist utgikk som karriereplan.

Etter ungdomsskolen sluttet jeg å ha karriereplaner. Jeg gjorde bare det som så gøy ut der og da. Gjennom opptil flere sidespor ble jeg til slutt lingvist. Datalingvist, faktisk, med mastergrad og alt. Det er ikke verdens mest ubrukelige yrke, men ikke så langt fra. Jeg jobber ikke som datalingvist, men jeg liker jobben min, og jeg likte studiene mens jeg holdt på med dem, så det var ikke bortkastet. Jeg ville sikkert gjort det samme på nytt, inkludert de ti vekttallene i arabisk og de to i georgisk. Og de ti i formallogikk. Formallogikk var faktisk et veldig forlokkende fag. Et halvt år med bare ren teori, uten å trenge å forholde seg til noe som helst som var uklart, udefinert eller uartikulerbart. Ingen runde språkknotter som skulle passe inn i firkantede lingvistikkhull. Bare ren, deilig matematikk og fine systemer der alt passet sammen. Men når alt kom til alt likte jeg knottene og firkantene mine likevel, så jeg ble ikke matematisk teoretiker. Og det er sikkert like greit, både for meg og matematikken.