elektroniske pistler fra kjøkkenet

Etter nesten en måned med aktiv tviling, gikk jeg tom for tid å tvile på. Noen dager før valget tvilte jeg bort Venstre, fordi jeg alt i alt er mer for en rødgrønn regjering enn jeg er for Venstres politikk. Et døgns tid vurderte jeg til og med å hjelpe Torstein inn på tinget, men ideologen i meg tok til fornuften i tide. SP nådde aldri helt inn i bevisstheten med sakene sine. AP var uaktuelt hele veien.

Det som kanskje gjorde utslaget var at det er kun én enkeltpolitiker som har gjort inntrykk på meg de siste fire årene med godt og solid arbeid. Heidi Grande Røys har kanskje ikke så høy profil i media, men for oss i IT-industrien har hun utmerket seg som en politiker av sjelden rase. Vi er ikke så godt vant med statsråder som både setter seg inn i hva vi driver med, og driver aktiv, kunnskapsbasert politikk på feltet.

Nå bor jeg riktignok ikke i Sogn og Fjordane, men jeg bidrar gjerne til å gjøre SV sterkere i en regjeringskoalisjon for å gi Røys fire nye år i stillingen sin. Altså ble det SV.

Det var ikke lett å bestemme seg for 4 år siden. I år er det enda vanskeligere. Ja, jeg snakker om temaet du allerede har rukket å bli lei av å lese om – stortingsvalg 2009.

La oss starte med et realistisk utgangspunkt og eliminere de åpenbart uaktuelle. Småpartiene som ikke er med på noen partioversikter i avisene stryker jeg. Frp, Høyre, Rødt og KrF ryker på henholdsvis ideologisk og livssynsmessig grunnlag. En kjapp telling på fingrene tilsier at vi står igjen med SV, Venstre, Ap og Sp.

Jeg får begynne med å komme ut av skapet. Sist stemte jeg Ap, hovedsakelig av taktiske grunner. Jeg ønsket en rødgrønn regjering, og regnet med at en stemme til Ap var det sikreste bidraget. Og joda, jeg synes det har gått tålelig bra med de rødgrønne, alt sett under ett. Jeg angrer ikke. Men jeg er ikke helt fornøyd heller. Og det er jo derfor vi har valg hvert fjerde år, for å kunne justere litt på kursen underveis.

Først og fremst synes jeg Ap har feilet når det gjelder miljø. Satsing på fornybar energi og holdninger til oljeutvinning i nord. SV og Sp har fått for lite gjennomslag i disse sakene, og jeg er skuffet over Aps egen politikk på området. I tillegg kan jeg ikke leve med Aps ullenhet om Datalagringsdirektivet.

Sp er mer troverdige på miljøfeltet, men jeg har vanskeligere for å få grep om Sp på andre felter.  Sp er anonyme. Sp er det du får ut på valgtestene hvis du velger “Vet ikke” og “Ikke viktig” på alle punkter. Kanskje Senterpartiet egentlig er partiet i mitt hjerte, uten at jeg vet om det ennå?

Hjemmebasen min er SV. Jeg kommer fra den akademiske fløyen av middelklassen, har vokst opp med SV-stemmere på alle kanter og har selv stemt SV tidligere i både lokal- og stortingsvalg. Jeg synes de gjør en forholdsvis god jobb i regjering, men sliter litt med ideologien og en del enkeltsaker. Heldagsskolen er ingen vinnersak for meg – der må jeg si meg enig med Sps Liv Signe Navarsete; Det er et paradoks at SV går inn for kortere arbeidsdag for de voksne samtidig som de vil utvide skolehverdagen for barna. SV står generelt for en større grad av ensretting enn jeg er komfortabel med, og mister av og til enkeltmennesket av syne til fordel for systemet.

Og her kommer Venstre inn. Ideologisk er det antakelig ingen jeg ligger nærmere enn Venstre. Minus Sponheim. Jeg er bergenser, og en stemme fra meg er en stemme til Sponheim. Jeg synes, litt flåsete sagt, at Sponheim er en tulling som gjør mer skade enn gagn for Venstre som parti. Det til side, så er Venstre tydelige på saker som er viktige for meg, som personvern, kunnskap og respekt for forskjeller mellom individer, selv om det av og til kan bli for mye av det gode. Spørsmålet er hvem man egentlig stemmer på hvis man stemmer Venstre. En regjeringskonstellasjon av Høyre, Venstre og KrF, muligens? Eller ingenting, en bortkastet stemme?

Min drømmeregjering består av Venstre og SV, med det beste fra hver. Det er selvfølgelig urealistisk. Jeg ser ikke for meg at Venstre og SV noensinne kommer i regjering sammen. Venstre, Ap og Sp ville også være greit, om ikke Ap blir for sterke. Til tross for dens mangler vil jeg heller ha en fortsatt rødgrønn regjering enn en som innebærer Frp som regjerings- eller støtteparti. Høyre er det vel ingen som tar seriøst for tiden, så de tar jeg ikke med i regnestykket.

Så hva ender jeg opp med? En taktisk stemme til et SV med mer tro på system enn på menneske? En ideologisk stemme til et Venstre med tvilsomme venner? En resignert stemme til et anonymt Sp? Begrunnede innspill tas imot med takk. Jeg er påvirkelig.