Archive for the ‘Tanker’ Category

En mann. To dødsannonser.

torsdag, oktober 7th, 2010

Jeg har blitt voksen. Jeg leser dødsannonsene i lokalavisen hver dag.

Noen ganger står det to annonser for samme person. Ikke sånne todelte annonser der det står en egen, personlig hilsen med bare fornavn fra den aller nærmeste, men to helt separate annonser. Da begynner tankene å spinne på hva som er historien bak.

Den ene annonsen er for eksempel stilet til “vår kjære far, svigerfar, bror og bestefar”, og den andre til “min elskede mann og min kjære svoger”. Ny kone, tenker jeg da. Ny og gammel familie som ikke tåler hverandre. Men de har klart å snakke sammen nok til å bli enige om, eller i alle fall informere hverandre om, tid og sted for begravelsen, for den står opplyst i begge annonsene. Likevel er de så sinte på hverandre at de må vise det med hver sin dødsannonse, alle disse menneskene som var så glade i den samme mannen.

Var den nye kona et hespetre som gjorde livet surt for barna fra forrige ekteskap? Tålte ikke de voksne barna se sin far finne en ny kjæreste etter deres mor døde? Var det et arveoppgjør som forsuret familien?

Og hvordan følte denne mannen seg som sto med ett bein i hver del av familien? Valgte han side? Klarte han å opprettholde en skjør balanse og husfred mens han ennå var i live, som raknet idet han åndet ut?

Jeg kjenner dem ikke, men kunne møtt i begravelsen bare for å finne ut hvem denne mannen var, i livet og i døden.

Buss = Bøker til barn

onsdag, september 22nd, 2010

Som barn stilte jeg meg opp sammen med mengder av andre barn og ventet på bokbussen annenhver onsdag. Det var det eneste bibliotektilbudet jeg kunne nå uten å bli kjørt til nærmeste kjøpesenter et godt stykke unna. Jeg lånte stabler av bøker, som jeg gjerne leste både to og tre ganger før bussen kom tilbake to uker senere.

Siden den gang har det blitt enda færre bibliotekfilialer, men nå har byrådet i Bergen bestemt seg for å kutte ut bokbussen. Det samme byrådet som halverte eiendomsskatten, ja. Dette i en tid der politikere vektlegger lesekompetanse og leselyst over det meste annet i skolen, med kurs og kampanjer og konkurranser. Hvor mye er pengene som brukes på disse kampanjene verdt om ungene ikke får tilgang til bøker? Det holder ikke å dele ut en gratis bok i begynnelsen av skoleåret og tro jobben er gjort.

Kjære byrådet: Jeg betaler gjerne både hel og dobbel eiendomsskatt, bare dere kan ta til vettet og beholde bibliotektilbudet til barn i hele kommunen. Jeg kan faktisk betale naboens eiendomsskatt også, om så skal være.

Amming er politikk

onsdag, september 8th, 2010

Etter å ha tatt beslutningen om at vi skal innføre morsmelktillegg til snuppa på 3 måneder begynte jeg å søke på nettet. Først etter konkret informasjon – hva gir vi, hvordan gjør vi det? Deretter tok politikken og statistikken meg, og jeg begynte å søke etter informasjon om hvor mange det egentlig er som fullammer til de anbefalte 6 månedene, og om det virkelig er så anbefalelsesverdig som helsemyndighetene skal ha det til.

I barselgruppen tidligere denne uken spurte helsesøster hver og en av oss fem mødre og fedre som var tilstede med våre 2-3 måneder gamle barn om hva slags mat de fikk. Det viste seg at mitt barn var det eneste av de fem som kun fikk morsmelk. Det fikk meg til å tenke. Jeg har til dags dato nemlig aldri møtt eller snakket med noen som har fullammet i seks måneder. Myndighetenes anbefalinger virker dermed mer egnet til å gi dårlig samvittighet til en befolkning av foreldre som slites mellom hva som regnes for “barnas beste” og hva de selv ser at barnet trenger, enn som noen form for fornuftig og realistisk folkeopplysning.

Da vår eldste datter var rundt tre måneder hang hun i puppen hele kvelden, fra middag til leggetid, uten å bli skikkelig mett eller fornøyd. Dette heter på fagspråket “økedøgn”, men det er det lengste døgnet jeg har opplevd. Det varte fram til hun var fire og en halv måned, da jeg ga opp og med svart samvittighet innførte grøt på menyen. Som jeg pumpet morsmelk til i nye to måneder, til tårer og tenners gnissel.

Nå er vi altså der igjen. Og jeg har ikke tenkt å gå gjennom denne meningsløse øvelsen på nytt. Den dårlige samvittigheten og den nagende følelsen av å feile som mor lurer i bakgrunnen, men denne gangen har jeg forskerne på min side, selv om folkehelsa står på sitt. I siste nummer av Dagens Medisin går overlege Gunnar Helland ved Barneavdelingen på Levanger sykehus imot dagens råd om fullamming i 6 måneder, basert på nyere forskning. Lederen i samme utgave tar også for seg temaet, med en mer politisk vinkling.

Og man kan spørre seg selv – når kun 2% av barn i Norge blir fullammet ved 6 måneders alder, og nesten alle de øvrige 98% vokser opp som normale, sunne og friske unger, hvor viktig kan denne anbefalingen egentlig være? Kanskje man skulle myke litt opp på anbefalingene i retning av realisme, og gi spedbarnsforeldre tillit til egne vurderingsevner?

Er det egentlig så viktig med all denne melken?

tirsdag, august 31st, 2010

Det går en artikkel rundt på nett i dag om skolemelk til barn som ikke tåler melk. Artikkelen er poengtert, men hopper over det jeg mener er selve grunnpoenget: Er det egentlig så viktig med all denne melken?

Norske barn skal drikke melk. Det er opplest og vedtatt. Norge har en kollektiv psykose når det gjelder melkens posisjon i kostholdet. Som skolebarn på åttitallet drakk jeg pliktskyldigst melken min hver eneste dag. Og det til tross for at jeg egentlig ikke liker melk. Det var melk vi fikk å drikke på skolen, og var man tørst fikk man værsågod drikke melk.

I voksen alder har jeg sluttet å drikke melk. Jeg er ikke laktoseintolerant, jeg er ikke melkeproteinintolerant, jeg bare liker vann bedre enn melk. Siden jeg er voksen kan jeg bestemme at jeg ikke trenger å drikke melk.

Enkelte voksne mener visst at jeg skal tvinge ungene mine til å drikke melk selv om de heller ikke liker melk noe særlig. Jeg har fått flere tilbakemeldinger på at barn må jo ha melk – enkelte hentyder nærmest at det er i nærheten av vanskjøtsel å ikke fostre opp ungene på melk til hvert eneste brødmåltid. Jeg har ikke intolerante barn, dermed har jeg ikke engang den unnskyldningen. Heldigvis har de to barnehagene vi har brukt til nå ikke stilt  noe særlig spørsmål til dette, selv om de har syntes det var litt rart at ungen kunne velge selv om hun ville ha melk eller vann til maten. De er jo vant til at ungene enten skal ha melk – eller så tåler de ikke melk og skal absolutt ikke få melk.

Enn så lenge har jeg ikke skolebarn, men jeg har ingen planer om å tvinge dem til å drikke melk til formiddagsmaten sin, selv om det eneste de får lov å velge mellom på skolen er melk, melk eller melk. Om vannet i skolespringene ikke har blitt noe mer velsmakende siden jeg var barn skal de få med en vannflaske hjemmefra.

(Og før du antyder at jeg driver vanskjøtsel av ungene mine – jeg sørger for at de får i seg både kalsium og vitaminer, bare ikke i form av et melkeglass ved siden av brødskiven)

Noen netter er sånn

søndag, august 1st, 2010

Den minste på to måneder er urolig i kveld. Jeg ligger alene i mørket og prøver å roe henne for kvelden. Det går en halvtime, en time, halvannen time. Når hun endelig finner roen og sovner for kvelden har tankene forlengst begynt å kverne på gamle sår som ikke helt er grodd, og jeg får ikke sove, til tross for at jeg må opp igjen om ikke så mange timer.

Bloggen ligger brakk, akkurat som hjernen min. De få timene med fritid jeg har på formiddagen er ikke fritid nok til å koble inn tankene, for jeg vet at den lille som sover kan våkne når som helst og avbryte. Best å la være å tenke for mye. Det blir bare frustrasjon, en stresset følelse av å aldri få fullført noe, av å måtte skynde seg videre, dag og natt.

Den eldste våkner og gråter i halvsøvne, hun er tørst og finner ikke koppen sin. Opp og trøste, finne koppen. Hun roer seg fort og tankene kan fortsette å kverne. Pleddet over skuldrene dekker ikke tærne, de begynner å bli kalde. Noen netter er sånn.

Det ble kaldt ute

mandag, februar 15th, 2010

Da det ble kaldt ute ble det kaldt inne også. Ikke i hele huset, men blant annet på rommet der datamaskinen står. Derfor ble det til at jeg ikke leste noen blogger i mesteparten av desember og januar. Ikke skrev jeg noe heller. Men jeg fikk lest noen bøker, i det minste. Og så ble vi lei av all den ufyselige kulden og snøen og stakk av noen uker. Men nå er vi tilbake, selv om snøen ikke er borte ennå. Det er vel håp om at den forsvinner om noen uker? Nevnte jeg at jeg ikke liker fortau med snø på?

Pusen har fått tunfisk og ser ut til å ha tilgitt oss fraværet. Jeg er ikke helt sikker på om jeg er klar for jobb igjen i morgen. Regner med jeg klarer å komme meg på autopilot via dusj, barnehage og buss før sjokket treffer meg i kontorstolen.

Om noen uker starter tredje trimester. Forslag til jentenavn mottas. En eventuell vinner premieres, men juryen er streng, innbyrdes uenig og forbeholder seg retten til å forkaste alle innsendte forslag.

Siste nytt: Journalister kan ikke trekke konklusjoner

mandag, desember 7th, 2009

Journalister kan ikke statistikk, har jeg påstått ved en anledning. Dagens nyhet er at journalister ikke kan trekke konklusjoner heller. Amming gir gløggere barn, slår BT stort opp i dag.

Jeg har ikke lest forskningen artikkelen bygger på, men så langt jeg kan dedusere ut fra beskrivelsen av dataene man bygger på, har det ikke vært samlet inn noen data om amming.

I korte trekk: Man har sammenlignet barn født før og etter foreldre fikk 18 ukers betalt permisjon. Ut fra disse dataene har man påvist at barn født etter betalt permisjon ble innført, har høyere intelligens. Hvor stor forskjellen er, kommer ikke fram i artikkelen.

Ettersom dette tydeligvis er et vanskelig konsept å forstå for enkelte journalister, prøver jeg med teskje: Uten å samtidig undersøke forskjellen mellom ammende og ikke-ammende mødre med betalt fødselspermisjon, har man absolutt ingen holdepunkter for å kunne påstå at det er ammingen som ligger til grunn for den økte intelligensen. Ikke minst fordi det finnes flere andre aktuelle forklaringer.

Mange andre undersøkelser peker på viktigheten av en god tilknytning mellom barn og stabile omsorgspersoner i en tidlig alder. Det er nærliggende å ville undersøke om ikke denne faktoren er minst like viktig som amming.

Andre undersøkelser igjen peker på betydningen foreldrenes utdanningsnivå har på barns skoleprestasjoner. Det kunne være interessant å undersøke om ikke mødre med høy utdanning er overrepresenterte blant de som begynte å ta permisjon da den ble betalt, men som ikke tok permisjon tidligere.

Det er altså en kortslutning å hoppe direkte til konklusjonen om at amming er årsaken til resultatene forskerne har funnet fram til. Dette antar jeg at forskerne vet, og dermed ikke påstår i undersøkelsen sin. Det ville vært en stor fordel om journalister som skriver om forskning også hadde slike grunnleggende kunnskaper om årsak og virkning.

Retningen mot et marked for lesebrett og ebøker – enkelhet trumfer alt

tirsdag, november 17th, 2009

For å begynne med det underliggende premisset: Ebok-bransjen er fremdeles svært ung og umoden. De tekniske utfordringene er stort sett løst, selv om teknologien selvsagt kommer til å bli bedre og bedre i årene framover. Men på format- og markedssiden er det fremdeles en vei å gå.

Etter Amazon slapp sin Kindle for verden utenfor USA har ebøker vært grundig diskutert her i Norge, om enn i en ganske smal krets av bloggere. Eirik Newth er kanskje den mest aktive lesebrett-skribenten, og verdt å lese, spesielt om du er interessert i flere og mer detaljerte betraktninger enn jeg går inn på her. Martin Bekkelund har også skrevet noe om temaet, og kommer til en annen konklusjon enn meg.

Ett av de viktigste temaene i debatten er frihet – frihet til å kjøpe bøker fra en hvilken som helst kilde og lese dem på sitt lesebrett, og det å eie en bok man har kjøpt, og dermed kunne låne den bort, videreselge den, overføre den til et annet lesebrett fra samme eller en annen leverandør.

For meg er dette temaet knyttet opp mot et annet poeng som i prinsippet er underordnet, men i praksis er mye viktigere: Tilgangen på bøker. Uansett format er altfor få bøker tilgjengelig for lesebrett. Kun de mest innbitte DRM-motstandere vil kjøpe et fritt og åpent lesebrett med 10.000 tilgjengelige titler dersom konkurrenten tilbyr et låst lesebrett med 300.000 tilgjengelige titler.

Det er her Kindle har sin store markedsfordel akkurat nå. Amazon tilbyr mange bøker å velge mellom, og for å lese dem må du ha en Kindle. Mange av oss legger allerede igjen store summer hvert år hos bokgiganten, vi stoler på dem, synes det er enkelt å handle der, og bruker anbefalingene og leseranmeldelsene aktivt for å finne nye bøker å lese. Derfra er det et bittelite skritt til å kjøpe og bruke en Kindle, og et mye større skritt å først finne ut av andre mulige lesebrett man kan kjøpe, hvilke formater de støtter, hvor man kan kjøpe ebøker i disse formatene, og hva slags utvalg av titler som tilbys hos de ulike leverandørene, og deretter kjøpe, laste ned og overføre filene til lesebrettet via USB. Jeg, som teknologiinteressert, litteraturinteressert og svært aktiv nettbruker orker ikke helt å sette i gang med denne utforskningen, ikke når jeg kan få en haug bøker rett i fanget på et sekund, fra en diger bokbase, uansett hvor jeg befinner meg i øyeblikket, for et par tusenlapper pluss en ti-tjue-femti kroner per bok. Og når jeg ikke gidder, hvor mange mindre teknologiinteresserte kommer til å gidde?

Ebøker og lesebrett må bli mye, mye enklere før det vil ta av i markedet. For det norske markedets del er tilgjengeligheten på norske bøker, både nye og gamle, det viktigste. Mange nordmenn leser mye engelske bøker, men de fleste bøker leses på norsk. Og selv de som gjerne leser engelsk, vil gjerne ha tilgang til det som skrives av norske forfattere.

Dernest kommer selve bokkjøpet. Når kunden har vent seg til å sitte på en benk i parken, trykke på noen knapper og få boken sin rett på brettet i løpet av sekunder, vil leverandører som krever at boken må handles på en nettside, lastes ned til PCen, og overføres til lesebrettet via kabel og kanskje til og med spesiell programvare, tape i konkurransen. Dessuten har folk vent seg til at alt er tilgjengelig på ett sted. Jeg vil handle i én butikk som fører et stort utvalg av titlene som finnes på markedet, både norske og engelske. Dersom jeg er misfornøyd med servicen og prisene i denne butikken, vil jeg skifte til en annen butikk. Det er slik dagens nettbokhandler fungerer, de som sender ut papirbøker. Jeg tør spå at markedet for ebøker ikke vil ta av før konkurransen skjer på service og pris på samme måte som i andre markeder.

Vil jeg dermed anbefale folk å vente med å anskaffe seg en Kindle eller et annet lesebrett? Ikke nødvendigvis. De er ikke spesielt dyre, og uendelig praktisk på reise og til å lese på sengen. Formatkrigen er ikke over, men de aktuelle konkurrentene er sterke nok til at formatet ikke kommer til å dø – skulle noen av dem bli faset ut vil det komme tjenester for å omformatere dine gamle ebøker til et av vinnerformatene. Og i alle tilfelle vil du kunne lese de gamle bøkene om igjen på lesebrettet du allerede har, eller på PC-skjermen, selv om du senere anskaffer et annet brett som støtter andre formater.

Hvis du har nytte av et lesebrett i dag og et par tusenlapper å svi av, så slå til nå. Det vil gå minst et par år før detaljene er glattet ut, og i mellomtiden kan man like gjerne kose seg med å lese. Bare tenk på hvor mange gode filmer de gikk glipp av, de som satt på gjerdet og ventet på at VHS-mot-Betamax skulle få en løsning. (Men i motsetning til både Betamax og VHS, tror jeg ikke papirboken kommer til å forsvinne i min levetid)

I denne dunkelt berusede prosessen

mandag, november 16th, 2009

Sist jeg omtalte en bokanmeldelse av Pål Gerhard Olsen, valgte jeg å anonymisere skribenten for å ikke henge ham ut. Men nå har jeg gitt opp. Mange av skriveriene ligger uansett på nett til allmenn forlystelse, og jeg begynner nesten å tro at han er morsom med vilje. Bare hør, fra dagens anmeldelse av Jenny Hvals debut “Perlebryggeriet”:

Som dagene går, oppviser i tillegg Carral en atferd som arter seg som en miming av bryggeriets langsomme metamorfose. I denne dunkelt berusede prosessen der forråtnelse og forfall gir støtet til nye livsformer, oppstår det en gjensidig tiltrekning mellom henne og den androgynt utseende og tenkende og følende Jo. Legger vi så til en mannlig nabo med skrivekløe som tar for seg seksuelt av de to venninnene etter tur, men som i virkeligheten trolig er offer for et grumt renkespill, har vi noen grunntrekk av en bok som fascinerer med finurlig intellektuell tankekraft filtret inn i kjøttfulle skildringer av kroppsfunksjonenes sanselige selvoppgivelse.

Jeg er stum. Mellom fnisingen.

Snart våken igjen

lørdag, november 14th, 2009

Hei, bloggen. Du har vært forsømt i det siste, men nå er det på tide å vekke deg til live igjen. Siden sist har jeg gjort veldig lite. Stort sett sovet. Derfor har jeg ikke blogget om Kindlen jeg har kjøpt og alt som kan sies for og imot en Kindle. Jeg har heller ikke blogget om Datalagringsdirektivet, eller chiliplanten min som har fått flotte røde chilifrukter som smaker kjempesterkt.

Men nå kommer det seg. Den kommende uken er dedikert til å rulle livet mitt i gang igjen. I morgen skal vi bake pepperkaker, og for første gang har jeg laget deigen selv i stedet for å kjøpe den på IKEA. Kanskje jeg klarer en liten time med hagearbeid i løpet av uken, i det minste få rakt bort alt løvet som har samlet seg. Julegaver må jeg også begynne å tenke på. Men en ting av gangen. Bloggen skal i alle fall få litt mer oppmerksomhet nå som hjernen begynner å komme ut av dvalemodus. Håper dere ikke har forlatt oss i mellomtiden, kjære lesere!