Archive for the ‘Tanker’ Category

Den egoistiske lavkarbo-trenden

tirsdag, oktober 4th, 2011

Lavkarbo er den store trenden på kostholdsfronten for tiden. Veien til et slankt og sunt liv skal ligge i biff, bacon og cottage cheese. Og for alt jeg vet har lavkarbo-fantastene rett i at dette er et fantastisk kosthold som løser alle helseproblemer. Men det er et perspektiv jeg savner i panegyriene: Det globale.

Misforstå meg rett. Jeg er like glad i bacon som alle andre. Men gir det meg rett til å basere kostholdet mitt på store deler animalske produkter? Lavkarbo, media-hype style, er nemlig noe av det minst bærekraftige som finnes. Hvor mye jordbruksland er det greit å legge beslag på til dyrefor for å slanke den rike, vestlige befolkningen?

Det finnes selvsagt lavkarbo og lavkarbo. Eller kanskje jeg skal si lavkarbo og middelskarbo. Middelskarbo kan ha mye for seg. Bytt ut lavkarbobiffen med en middelskarbo-linsegryte, og lavkarbo-tacokjøttdeigen med en middelskarbo-bønnestuing, så er vi enige. Søndagsoksesteken kan byttes ut med en kortreist hjort. Ketolysen uteblir kanskje, men du har i alle fall bidratt med en liten skjerv til en bærekraftig matproduksjon. Og blir du ikke slank nok, spis litt mindre.

Nerdemillionen

mandag, august 8th, 2011

Vi som jobber innen IT-bransjen har generelt helt grei lønn. I det store bildet har vi faktisk helt ufyselig god lønn. Dessuten tilbringer vi store deler av livene våre på internett, og skaper oss ganske store nettverk. En av disse IT-nissene har sett mulighetene i denne kombinasjonen, og startet NerdAid – eller på nerdsk, #nerdaid.

Det dreier seg om Øst-Afrika og sultkatastrofen der. Du har sikkert sett bildene og tenkt at du burde gjøre noe. For de fleste av oss er det ikke så mye mer vi kan gjøre enn å gi penger. Men penger har vi til gjengjeld lassevis av her i landet. Joda, bestemor må kanskje bo på dobbeltrom et år til, men hun får i det minste mat.

Jeg blir flau og nedstemt om vi ikke klarer å hoste opp den millionen #nerdaid har satt seg som mål. Kom igjen, folkens.

Skam, håp og lettelse

tirsdag, juli 26th, 2011

Vi satt alle lamslåtte lørdag morgen, da vi våknet til et tall som var hinsides fatteevne. “Åtte?” spurte jeg, sikker på at jeg hadde hørt feil. “Nei, åtti”, lød bekreftelsen. Lammelsen vil ikke helt gi seg, men erstattes langsomt av et håp om at noe ondt kan bli kimen til noe godt.

Jeg er, som alle andre her i landet i dag, stolt og rørt over de rolige, verdige støttemarkeringene som har gått over hele landet etter terroraksjonen fredag. Det er fint å se at vi kan stå samlet om det fredelige, åpne demokratiet vi er så heldige å få leve i, fint å se et helt folk samlet i sorg og håp, ikke i hat.

Samtidig kan jeg ikke fri meg fra en nagende følelse. Dersom gjerningsmannen hadde vært en av dem, i stedet for en av oss, hadde vi da vært like raske til å fri oss fra hat og hevntanker? Ville folket vært like samlet om troen på en verdig rettssak og rettferdig dom?

Vi så kimen allerede i timene etter bomben, før noen visste hvor blond og innfødt gjerningsmannen var. Muslimer og tilfeldige “annerledesnorske” ble åpent trakassert i gatene. På Facebook boblet muslimhatet, vennelisten min ble raskt litt kortere da enkelte fjerne bekjente viste sine sanne ansikt. Da de første rapportene om den høye, ariske mannen på Utøya tikket inn la det seg en demper over den aggressive stemningen. Hat ble til vantro.

Bekreftelsen kom, gjerningsmannen var den norskeste nordmann, en av oss. I vår kollektive oppslutning om demokratiet vi ikke visste hvor mye vi elsket, ligger det kanskje en liten, liten flis av skam dypt begravet. Jeg kjenner litt på den. Og samtidig lettelsen jeg følte allerede da de første rapportene om den blonde dukket opp, håpet jeg øynet om at denne hendelsen likevel ikke ville bli starten på en ny opptur for innvandrerhat, muslimhets, hevn og splittelse.

Jeg skulle så gjerne tro på at Norge ville stått like samlet i sorgen, like fokusert på håpet i stedet for hevnen, dersom det hadde vært islamistiske ekstremister som sto bak terroraksjonen – en av dem, i stedet for en av oss. Men jeg klarer det ikke.

Kvinner og IT – er det noe problem, da?

mandag, mars 7th, 2011

Som kvinne i IT har jeg blitt bedt om å snakke til en gruppe IT-studenter om det å være kvinne i IT. Foreløpig befinner foredraget seg kun på drodlestadiet, men jeg håper bloggeverden vil drodle litt sammen med meg, i anledning dagen.

I 2004 skrev jeg om kvinner og Linux, i en bloggpost som er overraskende aktuell i dagens mobbedebatt. Foredraget for studentene får nok en litt annen vinkling, i og med at arbeidshverdagen og ikke mobbing er tema, men jeg regner med å svippe innom emner som selvtillit. Jeg vil også si noe om typiske feller man bør prøve å unngå, både i egne holdninger og tanker og overfor hersketeknikker man kan møte som ung, usikker og nyutdannet. Jeg kommer neppe til å gå mye inn på den organisatoriske og strukturelle biten, det vil min medforedragsholder med denslags kompetanse dekke. Jeg er er altså først og fremst tilstede som Exhibit A: En vaskeekte kvinnelig IT-arbeidstaker.

Selv har jeg egentlig få opplevelser av kjønn som noen betydelig faktor i arbeidslivet, men jeg vet jo at det eksisterer andre historier enn min, og jeg observerer ikke minst at det er få av oss. Derfor vil jeg veldig gjerne høre om andres erfaringer.

Jeg slenger ut noen spørsmål, og lover å komme med en oppsummering etterhvert. Du trenger verken være kvinne eller IT-menneske for å komme med innspill, og innspill i form av nye spørsmål er også høyst velkomne.

  1. Hvorfor er det så få kvinner i rent tekniske IT-stillinger? Utviklere, systemadministratorer, nettverksdriftere?
  2. Om du er en kvinnelig geek: Hvordan opplever du arbeidshverdagen din? Hva slags tanker har du om kjønnsperspektivet? Har du opplevd å bli diskriminert på grunn av kjønn? Har du opplevd å bli fremhevet på grunn av kjønn?
  3. Om du er en mannlig geek: Har du kvinnelige kolleger? Hva slags tanker har du om kjønnsforskjeller i arbeidslivet?
  4. Hvis du skulle gitt et godt råd til kvinnelige (og mannlige?) IT-studenter som skal ut i arbeidslivet, hva ville det være?
  5. Noen andre tanker om temaet? Noen gode historier?

Rekk opp og begynn på nytt!

torsdag, februar 10th, 2011

Jeg har en klok, strikkende venninne som alltid sier at hvis man vil strikke, må man være villig til å rekke opp. Noen små unøyaktigheter kan man alltids klare å leve med eller trikse til slik at de ikke synes i det ferdige produktet, men når du sitter der med en feil som er for stor til å skjule har du bare tre valg:

  1. Bli sur og legge det halvferdige strikketøyet i en skuff (min favorittløsning!).
  2. Strikke ferdig likevel, men ende opp med å ikke bruke det ferdige plagget særlig mye fordi a) er stygt, b) ikke passer, eller c) begge deler.
  3. Rekke opp, rette feilen, begynne på nytt. Gjerne flere ganger, til resultatet blir bra.

Hvor mange av dere kan si, med hånden på hjertet, at dere som regel velger den tredje veien? Til tross for at den helt åpenbart er den mest rasjonelle?

Nemlig.

Vel, den siste måneden har jeg jobbet med et utviklingsprosjekt der utviklerne på en forbilledlig og ikke minst inspirerende måte har gjort nettopp det. Til tross for at programmet fungerte helt greit, kjørte de brukertest etter brukertest, forkastet, endret og tenkte nytt, uten å henge seg opp i hvor mye tid de allerede hadde brukt på forrige løsning. Brukergrensesnittet ble noe helt annet enn utgangspunktet, og mye, mye bedre.

Neste gang jeg strikker meg inn i et hjørne skal jeg prøve å bite det i meg og rekke opp.

Verdens beste venner – fordi jeg har fortjent det

torsdag, desember 30th, 2010

Egentlig begynte det hele den 13. april 2004. Det var 25-årsdagen min. Jeg hadde invitert alle vennene mine til fest, men ingen kom. Noen hadde andre planer, noen gadd ikke dra helt ut til Loddefjord der jeg bodde på den tiden, og noen hadde sikkert en annen god unnskyldning. I stedet for å sitte alene hjemme dro jeg på Finnegans og tok en øl. Bartenderen spanderte da jeg fortalte at jeg hadde bursdag. Jeg drakk ølen min, dro hjem igjen, og bestemte meg for at jeg trengte nye venner. Denne kvelden var bare den siste spikeren i en kiste fylt med mange skuffelser.

Seks og et halvt år senere har jeg ikke bare nye og mye, mye bedre venner. Jeg har en akkurat passe perfekt kjæreste, og to unger som helt objektivt sett er verdens peneste, smarteste og mest sjarmerende. Mye er flaks, men det er ikke sikkert at jeg hadde vært like lykkelig i dag hvis jeg ikke hadde bestemt meg den dagen for at jeg fortjente nye og bedre venner, og gjort noe med det.

I årstidens ånd vil jeg foreslå nyttårsforsetter for alle:

  • Du som ikke er fornøyd med vennene, jobben, eller livet, gjør noe med det. Gjør en innsats for å fikse det som kan fikses, men hvis det ikke er liv laga, gå videre og finn noe nytt. Det tar fort vekk noen år å snu opp ned på noe så stort som et liv, derfor er det like greit å begynne i dag.
  • Du som er fornøyd med vennene, jobben, eller livet, pass på å sette pris på det. Og ta vare på det.

Hvor blir tiden av? Og hvor kommer alle disse centimeterne fra?

lørdag, november 20th, 2010

I dag har jeg gjort om bagvognen til sportsvogn. Det bitte lille snuskegullet mitt har blitt for lang til å ligge i bagen. Jeg synes nesten allerede jeg ser henne kjøre avgårde til hybelen sin med flyttelasset.

Storesøster på tre har ikke brukt vogn på lenge. Hun har blitt et rekel av en unge, nesten en meter lang, som går i dongeribukse og roper jeg er feeeeerdiiiiiiig! Enn så lenge går det litt i ball med tellingen, men før jeg får snudd meg kommer hun til å komme hjem med annengradsligninger jeg for lengst har glemt hvordan man løser.

Hvor blir tiden av? Og hvor kommer alle disse centimeterne fra?

Jeg er ikke syk, jeg er bare dritkvalm, utslitt og kan ikke gå

søndag, november 14th, 2010

BT har de siste dagene hatt et par oppslag om sykefravær hos gravide. At stadig flere gravide blir sykmeldte kan helt klart være et samfunnsproblem og noe man kan og bør gjøre noe med. Men jeg reagerer på den ukritiske bruken av den forslitte frasen “graviditet er ingen sykdom”, opphavet til gravides evige dårlige samvittighet.

Neida, graviditet er ingen sykdom. Men det føles jaggu sånn mange ganger. Morgenkvalme kommer i mange nyanser, og føler du deg litt småsjaber om morgenen er det nok helt fint å gå på jobb etter en kopp te. Kanskje arbeidsgiver kan legge til rette for at du får komme litt senere på jobb og heller ta igjen tiden på ettermiddagen. Men ingen med vettet i behold ville finne på å stille i fulltidsjobb med kraftig omgangssyke eller matforgiftning som varer i to måneder, uansett hvor god arbeidsmoralen ellers måtte være.

Jeg ble sykmeldt 50% i to måneder i begynnelsen av det siste svangerskapet mitt. Jeg gikk egentlig til legen for å be om å få en gradert sykmelding slik at jeg kunne stille en time senere på jobb i noen uker, men den laveste prosenten legen ville gi meg var 50%. I ettertid ser jeg at legen var smartere enn meg. Etter fire timers jobb dro jeg hjem, falt sammen som en klut i sengen og sov i fire timer, helt utslitt. Man kan sikkert mumle fine ord om tilrettelegging av arbeid, men det er ikke til å komme fra at tilrettelegging som består i soving halve arbeidsdagen like gjerne kan gis i form av sykemelding.

Kvalme er altså den ene vanlige svangerskapsplagen, og vanskelig å tilrettelegge seg bort fra. Den andre av de vanligste plagene er bekkenløsning, og jeg fikk det også. Likevel stavret jeg meg avgårde til jobb ganske lenge – det gikk jo, når jeg bare tok meg ekstra god tid og tok krykkene til hjelp. Uten bil og med arbeidsplass et stykke unna bussholdeplassen ble det likevel for tungt etterhvert, og tre og en halv uke før permisjonsstart måtte jeg kaste inn håndkleet.

Jeg snakket med legen, og han fortalte at jeg kunne få dekket taxi til og fra jobb. Han skrev en melding til NAV på sykmeldingen om at han anbefalte en slik løsning. Fine greier, tenkte jeg, og ringte NAV samme dag for å høre hvordan jeg skulle gå fram for å få dette i orden. Det var da jeg fikk byråkratiet i fleisen.

For det første: NAV dekker ikke transport før fra 17. sykmeldingsdag. Jeg skulle altså sitte hjemme i 16 dager og tvinne tomler før jeg kunne få lov å komme meg på jobb igjen de siste fem dagene før permisjonsstart.

For det andre: Prosedyren er at den sykmeldte først må søke om transport. Etter å ha fått innvilget søknaden, må søkeren selv betale taxiregningene, spare på kvitteringene, og deretter skrive en ny søknad, kvitteringer vedlagt, om å få tilbakebetalt beløpet. Jeg forstår at det er gode grunner for å gjøre det slik, men jeg ble likevel litt matt av tanken på alle papirlappene og skjemaene.

Det vil vel neppe overraske noen at jeg ble hjemme med forholdsvis god samvittighet også de fem dagene der jeg teoretisk sett kunne fått transport. Som kuriosa kan jeg nevne at et par uker etter at sykmeldingen var avsluttet fikk jeg brev fra NAV med de samme opplysningene jeg hadde fått på telefon fem uker tidligere. Da hadde de rukket å lese meldingen fra legen min.

Et tips til NAV her altså – før dere sukker over manglende tilrettelegging hos arbeidsgiver, ta en titt på eget regelverk. Hvis alt som skal til for å få gravide med bekkenløsning på jobb er å dekke taxiregninger fra første sykmeldingsdag, vil det sannsynligvis lønne seg å tilby det. Det er nemlig uansett NAV som betaler for de første 16 dagene når sykmeldingen skyldes graviditet.

Og et tips til alle som uttaler seg om sykmeldte gravide: Dropp frasen om at graviditet ikke er en sykdom. Vi har dårlig samvittighet nok som det er.

Ikke si det til noen

lørdag, oktober 23rd, 2010

Jeg nevner babygrøt i en bisetning. Eller kanskje noen ser meg putte litt av den moste poteten min i munnen på babyen.

“Hvor gammel er hun?” spør de. Som regel andre foreldre, til små eller større barn.

“Fire måneder”.

“Du har begynt å gi henne grøt?” Det er sikkert bare jeg som hører den misbilligende tonen.

“Ja, hun får litt smaksprøver”. Sannheten er at  hun får en hel porsjon grøt og en hel porsjon moste grønnsaker. Hver dag.

Hun tok aldri flasken med morsmelkerstatning vi prøvde å introdusere, til tross for mange forsøk med forskjellige flasker, smokker, melketyper. Gummismokk er ikke mat, mamma, det er jo noe alle vet. Samtidig ble hun sultnere og sultnere, etter hvert våknet hun nesten annenhver time gjennom hele natten. Søvntortur for både liten og stor. Hun var trøtt, grinete og sulten. Og så ble det grøt å få.

Etter litt tid med innkjøring og opptrapping av porsjoner spiser hun nå to store måltider for dagen, grøt og grønnsaker, med glupende appetitt. Hun sover tolv timer i strekk. Og hun er blitt så blid! Mette unger er mye blidere enn sultne unger, pussig nok.

Helsemyndighetene har sitt å si om denne praksisen. Som kjent skal det fullammes til seks måneder. Med den eldste bøtte jeg på samvittigheten med å blande grøtpulveret i utpumpet morsmelk. Denne gangen gjør jeg ikke det engang. Her går det i kokt vann. Og det er til og med gluten i grøten.

Men ikke si det til noen.

Buksefri mandag

lørdag, oktober 9th, 2010

Det hender, stort sett på helgedager med pent vær, at jeg får ånden over meg og finner fram et skjørt fra skapet, med strømpebukse og matchende topp. Jeg fjonger håret litt, tar på øredobber og føler meg stilig og pen. Selvtilliten får et puff av anerkjennende blikk og kommentarer (riktignok mest fra samboeren, men likevel). Hver gang lurer jeg på hvorfor jeg ikke fjonger meg hver dag. Det tar jo ikke egentlig så mye mer tid. Likevel, neste regnværsmandag er jeg på dongeri- og t-skjortekjøret igjen.

Teorien min er at dette skyldes samme faktor som får oss til å spise ferdigmat. I de fleste tilfellene tar det jo ikke noe lenger tid å lage mat fra bunnen av. Likevel finnes det dager der bare tanken på å gjøre noe mer enn å koke spaghetti og åpne et glass ferdig pastasaus er uutholdelig. Akkurat som det krever en bevisst tanke å plukke matchende, pene klær ut av skapet, krever det en bevisst tanke å sette sammen tre-fire ingredienser til et måltid.

Av erfaring vet jeg at maten er en treningssak. Jo oftere du lager mat fra grunnen av, jo mer går det på autopilot, og jo mindre krevende føles det. Det blir stadig lenger mellom ferdigmat- eller pizza-på-døren-dagene. Nå har jeg riktignok alltid likt å lage mat, men jeg har ikke alltid vært flink til å lage mat. Jeg har bare gjort mye av det. Før man vet ordet av det føles det vel så naturlig å slenge sammen en hummus og bake focaccia med rosmarin fra egen busk til kvelds-snacks i stedet for å slenge en pizza i ovnen.

Lage mat må man hver dag. Kle på seg også. Derfor mistenker jeg at kjole-fu kan opparbeides på samme måte som mat-fu. Det gjelder å ikke gå for hardt ut, så herved erklærer jeg buksefri mandag. Hver mandag skal jeg gå i skjørt eller kjole, enten det er sol eller regn eller snø eller sludd. Selv om jeg skal sykle til jobb. Selv om ungene har holdt meg våkne halve natten.

Hvem vet, kanskje en dag om fem år blir jeg den damen som folk sier “Hun kler seg alltid så stilig!” om? Det er kanskje ikke blant de store seirene i livet, men hakket mer motiverende enn å være “Hun som alltid går i dongeri og ikke kaster de langermede t-skjortene sine før det er store hull på albuene”. Ønsk meg lykke til!