Archive for the ‘Sett og hørt’ Category

Dhaka – en usammenhengende reiseskildring

søndag, august 19th, 2012

Dhaka - GulshanJeg var i Dhaka en uke i slutten av mai – det begynner jo å bli en stund siden nå, men jeg har ikke fått somlet meg til  noe særlig blogging.

Før jeg reiste fikk jeg høre fra andre som har vært der at det kom til å være varmt, veldig mye mennesker, og veldig hyggelige mennesker. Alt sammen stemte. For en som er vant med norske forhold, der man selv i sentrale strøk kan tusle seg en tur på butikken tidlig på kvelden og ikke møte en sjel på veien annet enn kassedamen og kanskje en og annen med-handler, er det ganske annerledes å komme til en asiatisk storby. Det er folk over alt, hele tiden. Jeg er imponert over den smidigheten som må til for at det tross alt fungerer ganske greit. Vel er trafikken kaotisk og alle biler bulkete, men trafikkorken blir en levevei og ikke en årsak til høy puls og bannskap.

Dhaka - GulshanJeg ble anbefalt å satse på å kjøpe lokale klær å gå i, men den ideen slo jeg raskt fra meg. Etter å ha sjekket det ganske begrensede utvalget klær i min størrelse, gikk det opp for meg at dersom en bengalsk kvinne trenger en stor klesstørrelse, er det ikke fordi hun er 173 cm høy, men fordi hun er nokså bred. Om klærne passet i lengden, var de størrelse flodhest i bredden, og satt slett ikke flatterende og fjongt over hoftene som på mine lokale kolleger. Jeg kjøpte likevel med meg en shalwar kameez hjem, i naiv tro på at jeg kanskje får tid og ork til å sy den inn en dag.

Som vestlig, og spesielt som vestlig kvinne, er det en del å forholde seg til. På innreisepapirene måtte jeg oppgi navnet til enten min mann eller min far, og det ble presisert at bangladeshiske statsborgere ikke hadde lov til å bringe alkohol inn i landet. Kun vestlige hotellrestauranter serverte alkohol – men det gjorde de til gjengjeld også til bangladeshere, antakelig gjennom et smutthull i loven. Der en vestlig kelner alltid serverer kvinnen først, deretter mannen, var det konsekvent omvendt i Bangladesh – noen steder fikk jeg ikke engang egen meny. Religion er overalt, men samtidig er den ikke politisert på samme måte som i nabolandene India og Pakistan. Som ikke-muslim uten slør følte jeg ofte at jeg stakk meg ut, men aldri at jeg var uvelkommen. Mange menn håndhilste, noen få trakk seg rolig i bakgrunnen for å unngå kroppskontakt.

Dhaka - trafikkJeg levde i en beskyttet boble, naturligvis. En sjåfør plukket opp meg og min kollega om morgenen og kjørte oss til kontoret, og om ettermiddagen tilbake til leiligheten vi bodde i, eller ut på en restaurant. Folk på kontoret ordnet alt, og det var aircondition for å holde varmen borte. Kontrastene fikk jeg bare sett på avstand, men de var ikke så langt borte. Lyktestolpene er en jungel av strømkabler på kryss og tvers og i digre kveiler, og asfalt finnes slett ikke overalt, selv i forretningsstrøkene. Store områder med blikkskur var kun minutters gange unna høye kontorbygg med IT-bedrifter. Noen absurde situasjoner ble det også rom for – som da jeg fant meg selv i en hotellbar sammen med en bengaler, en engelskmann og en taiwaner, og drakk mojitos mens jeg hørte en filipinsk elgitarist spille Edvard Grieg live.

Det blir nok flere turer til Bangladesh framover, og jeg håper å få sett litt mer av landet etterhvert. Neste gang skal jeg passe på å booke hjemreise uten åtte timers layover i Dubai midt på natten. Eller i alle fall bestille meg hotellrom. Men først blir det en svipptur til Amsterdam i september, med oppsett til IBC og påfølgende langhelg!

Når Twittokratiet pludrer om seg selv

fredag, mai 11th, 2012

Jeg har fått med meg et par-tre foredrag på Nordiske Mediedager i går og i dag. Det var underholdende å høre om HBO og hva som gjør dem forskjellige fra andre TV-selskaper, og interessant å få et innblikk i BBCs opplegg for kringkasting av de olympiske lekene. Det siste jeg fikk med meg var en paneldebatt om og ved “Twittokratiet”, eller Twitter-eliten om man vil.

Tro mot mediet ble Twitter-feeden for #nmd12 vist på storskjerm bak panelet. Diskusjonen virket dårlig forberedt fra ordstyrers side, som satt med en liste over tre poenger han hadde fått fra den ene paneldeltakeren. Salen begynte raskt å twitre om at det første temaet var uinteressant, og allerede 15 minutter ut i debatten kom den første kommentaren på selve gjennomføringen: @AJamholt postet “Nå slår twittokratiet inn åpne dører. Debatt uten retning #nmd12″. Kommentaren ble plukket opp og kommentert av panelet, og det var egentlig herfra det virkelig begynte å gå nedforbakke: Det ble nemlig ikke gjort noe som helst for å få debatten på sporet igjen.

Skjønt, hvilket spor? Hva det var debatten egentlig skulle handle om var litt uklart for oss i salen. Etter at ordstyrer hadde nevnt sine tre stikkord forble han taus resten av debatten, og de neste tre kvarterene besto av Twitter-relatert småprat paneldeltakerne imellom – greit oppsummert av @hakonmos: “Har til gode å høre en interessant debatt/session om sosiale medier. #NMD12 inkludert. Twitter best på twitter”.

Helt på tampen kom det en replikk fra panelet på alle tweetene om debattens meningsløshet og manglende retning – fritt etter hukommelsen, “Det er lett å sitte i mørket og twitre om døll debatt”. Kanskje forståelig som forsvar, men det bommer på premisset for en paneldebatt. Her har vi fire inviterte eksperter pluss en ordstyrer, som er plassert i flomlyset på en scene foran 200-300 mennesker som er interesserte i hva de har å si. Når det vi får da er en tam suppe av selvfølgeligheter som like gjerne kunne vært tatt på nachspiel eller på Twitter en fredagskveld, er det lov å være litt skuffet. Joda, vi sitter i mørket – og vi forventer mer av de som sitter i lyset.

Nå må det sies at det i ganske liten grad var paneldeltakernes egen skyld at det ikke fungerte. Debatten led først og fremst av manglende styring. Om man skal gjenta temaet til neste år (noe man kanskje gjerne kan stå over), bør ordstyrer stille forberedt og ha både retning og vinkling klart når deltakerne begynner å pludre seg ut på viddene.

Tegneeira… eller kanskje ikke

tirsdag, mai 1st, 2012

 Hmm... burde blogge litt

Sånn begynner det som regel. Men hva skal jeg skrive om? De mislykkede trykkoker-forsøkene? Næh, best å eksperimentere litt mer først for å finne ut hva som funker, så jeg kan skrive det samtidig som jeg skriver om hva som ikke funker. Allergien mot halvkvedede innlegg er visst ikke helt kurert.

Surfe litt på andre blogger for å få inspirasjon, det er lurt! Tegnehanne er visst populær for tiden, begynner der.

 Surfe blogger

Hihihihi… fine bloggen! Bare lese en side til nå, så skal jeg begynne å oppdatere min egen blogg!

4 timer senere...

Men jeg har jo også tegnebrett, som jeg bruker altfor lite! Hvorfor ikke slå to fluer i en smekk og begynne å tegneblogge litt? Tegnehanne er sikkert ganske populæ… O_O!

749 kommentarer

Prestasjonsangst, nå. Det hjelper jo å kunne tegne for å lage tegneblogg. Og å ha noe morsomt å fortelle. Og ha tålmodighet til å lage skikkelige, fargelagte tegninger. Og… kanskje best jeg holder meg til bokanmeldelser og oppskrifter. Og en og annen kafferelatert tegning. Av en eller annen grunn handler de fleste tegningene mine om kaffe.

What happens in Vegas…

tirsdag, april 24th, 2012

Las Vegas er antakelig en av verdens mest deprimerende byer. Ikke på samme måte som Mogadishu eller Bogota, men til tross for at kriminalitetsnivået ikke følger CSI-standarden er det lett å miste troen på menneskeheten der.

Jobben bringer meg til Vegas to uker i året. Om man nå ser bort fra at jeg gjerne dobler de normale arbeidstimene i løpet av oppholdet og dermed ikke har særlig mye fritid, har byen jevnt over ingen attraksjoner for noen som ikke er interessert i gambling og blir stresset av upscale nattklubber med fantasipriser og regler for påkledning*. En gang skal jeg få tid til å dra ut til Hoover Dam.

Forskjellen mellom hotell og casino er hypotetisk. Alle hoteller er casinoer, og nesten alle casinoer er hoteller. Skal du ut på gaten må du finne veien gjennom slotmaskinjungelen. Alt blinker og plinger, døgnet rundt. Spørreskjemaet jeg fikk tilsendt på mail fra hotellet etter årets tur hadde ti valg for foretrukket gamblingsted, men ikke noe felt for “Ingen steder”. Alle fastboende jobber i servicenæringen, og Walgreens-en på hjørnet har en hel hylleseksjon med støtdempende innleggssåler.

Maten er et kapittel for seg selv. Man kan si mye pent om amerikansk mat generelt. I nordvest har de ost. I California har de frukt og grønnsaker. I Vegas har de kjøtt og hvitt, mykt brød. Riktignok importerer de avocado fra California, så guacamolen er et lyspunkt i tilværelsen. Selv på kinarestaurant besto en av middagene mine av en diger tallerken full av kyllingbiter med saus, og fire bittesmå brokkolikvaster dandert i hvert sitt hjørne.

Selve arrangementet er en fantastisk anledning til å få treffe kolleger fra andre kontorer, og ikke minst kunder fra hele verden. Jeg ville ikke vært det foruten. Men jeg ser fram til den dagen NABShow bestemmer seg for å flytte messen til San Fransisco eller Chicago. Hvorfor noen reiser frivillig til Las Vegas er meg ganske uforståelig.

* Jeg ble nektet i døren på en av disse klubbene fordi jeg var iført røde, men ellers ganske pene og nøytrale lærsko, med kommentaren “Don’t you have anything with heels?”. Og var ganske fornøyd med å kunne avkrefte, snu og dra til hotellbaren med engelsk stil for en hyggelig pils.

Hva er det med knapper?

søndag, september 25th, 2011

Vi bruker knapper hver eneste dag. Alle mulige slags bukser og jakker har knapper. Noen ganger faller de av. Det er ganske irriterende, siden det å sy i knapper er en kjedelig jobb det er lett å utsette – og så ligger plagget der, ubrukt, i uker og måneder før det endelig en dag får ny knapp under et anfall av husmoderlighet.

Men løse knapper! Løse knapper er ikke kjedelig. Da jeg var liten hadde min mor et glass med knapper i alle slags farger, fasonger og materialer. De var en fryd å sortere eller bare beundre. Vakre metallknapper, trauste plastknapper, fargerike treknapper.

Nå har jeg begynt å bygge meg opp min egen knappesamling, og jeg kjenner en barnslig fryd av glasset med alle de fine knappene i.  De er ikke så mange ennå, men de er rosa, grønne, blanke og hjerteformede, store og små og runde. Trenger man mer?

Jane Eyre

mandag, juli 11th, 2011

Ofte er det slik med filmer basert på bøker at filmen aldri kan bli annet enn en blek kopi av boken. Noen ganger har regissøren klart å frikoble filmen nok til at man klarer å se dem som to helt separate entiteter, andre ganger blir det bare en deprimerende rekke av tapte øyeblikk.

Filmen Jane Eyre, som går på kino nå, er i en tredje kategori. Den fungerer på mange måter ikke på egne ben. Historien antydes mer enn fortelles, og jeg er usikker på om det går an å få noe særlig sammenheng hvis man ikke har lest boken. Enkelte scener virker så løsrevne og tømt for meningsinnhold at jeg lurte på hvorfor de i det hele tatt var tatt med – spesielt de som forteller om tiden på Lowood, men også forholdet mellom Jane og St. John.

Likevel fungerer filmen, hvis man ser det som en fantastisk utført illustrasjon til romanen, i stedet for et selvstendig verk. Hovedpersonen fanger akkurat den motsetningen mellom det ordinære, men likevel inntagende som er et bærende element i boken. Filmen er ellers ikke i nærheten av den møysommelige oppbyggingen av et liv, en personlighet og den intensiteten som gjør boken til et mesterverk.

Dommen er altså: Les boken, og gå deretter og se filmen. Hvis du bare skal gjøre en av delene, velg boken.

Tribble-sesong

lørdag, mars 19th, 2011

Det er den sesongen igjen. Katten spawner tribbles over en lav sko. Heldigvis har vi kvalifisert personell til å ta oss av dem.

image

90 vinterdager i bilder – en oppsummering

fredag, mars 4th, 2011

90 vinterdager er over. Jeg har pliktoppfyllende tatt et bilde hver dag. Underveis var jeg tidvis optimistisk, og jeg er fornøyd med å ha fullført prosjektet, men egentlig mest lettet over å være ferdig.

Piggtråd

Planen var jo å utfordre meg selv litt for å prøve å finne igjen fotolysten, men det slo litt feil vei. Noen blinkskudd ble det jo innimellom, men de fleste dagene følte jeg meg tvunget til å publisere bilder jeg ikke var fornøyd med. Dermed ble det mer negativt enn positivt.

Sundt-bygget i Bergen

Bildene ble stort sett tatt på den samme ruten til og fra jobb, nesten alltid mens jeg hadde det travelt, og sjelden mens det begrensede vinterlyset ga gode forhold. Dermed ble det egentlig mest av det jeg allerede kan fra før, og lite av å utfordre meg selv med nye motiver og teknikker.

Bremselys

Neste gang jeg får det for meg at jeg trenger å ta flere bilder skal jeg heller ha en plan for hva slags bilder jeg vil ta, og sette av passelig med tid til det når jeg selv har lyst. Foto er ikke gøy når det er noe man må, i stedet for noe man vil, og det er ikke inspirerende å publisere bilder man ikke liker.

Høna og egget, fra et ernæringsmessig perspektiv

lørdag, februar 26th, 2011

Snuppa på tre og et halvt lurer på det meste om hvordan verden henger sammen. I dag var kylling ett av de hundre temaene.

Snuppa: Hva gjør vi med kyllingen?
Jeg: Vi spiser den. Og de kyllingene vi ikke spiser blir til høner. Hønene legger egg, som vi spiser. Og de eggene vi ikke spiser blir til kyllinger.

En same, en isbjørn og en moskus kom inn i en bar…

fredag, februar 18th, 2011

Ukens pris for manglende gangsyn går naturligvis til varaordfører Rita Ormbostad (H) i Aure i Møre og Romsdal. Hun har møtt en hel del motstand etter sitt Facebook-utsagn “Gi mæ sama, isbjørna å moskusa! Æ syns d e d vi ska sæll, å itj at vi har åpne asylmottak!!!!”.

Hvis vi nå et øyeblikk ser bort fra den straffbare bruken av dialekt skriftlig: Er nå dette egentlig et så dårlig forslag som folk vil ha det til? Jeg er sikker på at en slik trio ville gjort reint bord i MGP. Bare se:

Same, isbjørn og moskus på MGP

(Jeg har som vanlig fått den fantastiske Kim Holm (applaus!) til å tegne for meg)