elektroniske pistler fra kjøkkenet

Hver dag går jeg og legger meg og har ikke fått gjort halvparten av alt det jeg hadde lyst å gjøre. Det er jo så masse å lese, og skrive, og strikke, og så mange bilder å redigere og publisere, og så mange programmer jeg vil programmere og så mange mennesker jeg vil imponere. Jeg er helt boblende full av alt mulig som jeg ikke har tid eller krefter til å ta tak i. Derfor blir Jens Bjørneboe dagens dikter, om veien og målet:

Ynglingen

Og jeg som skulle være som en pil!
På vei mot målets høye helligdom
som bare skyttens stille jegersmil
allvitende og nådeløst vet om!

Og jeg som skulle være som en pil!
Som søkte vei til tidens offersted,
jeg smuldrer i en slyngplante av tvil!
De som vet veien, ofrer ikke med.

Nei, de som vet, de ofrer ikke med!
Og skyttens smil var mange netter dødt.
Men ennu kold av bitter nattesved

så jeg i morgenlysets purpurrødt
(og det ble taust i meg, da jeg fikk se det):
At selve tvilen er jo offerstedet.

Da jeg begynte å saumfare bokhyllene mine etter et nytt dikt å presentere, ble jeg litt matt over hvor mange diktbøker jeg faktisk har. Så mye fint å velge i! Og ikke minst, så mange komplett forskjellige stilarter! Jeg begynte å fomle med Welhaven, deretter Olaf Bull. Noe vart, romantisk, litt trist kanskje. Så ble oppmerksomheten flyttet over på Jens Bjørneboe. Jeg gikk videre til Charles Bukowski. Men ingen av disse ble helt rett i dag.

Verden går av hengslene både her og der, folk dreper hverandre i Palestina og i Sri Lanka og i Kongo. Finnes det egentlig håp for oss?

Kanskje? Jeg bringer deg Georg Johannesens himmelrike. Og en varm, men antakelig litt fåfengt takk til alle de som sliter seg ut for å skape en bedre verden for oss.

Guds lille himmel

I Guds lille himmel
hvor alle gode er
fins det et A/S Velvask
for skitne sjeleklær
I drømme har jeg snakket
med en som jobber der:

All inngrodd gift kan fjernes
En blodflekk, som er sort
blir skylt i velkomst-tårer
Så er det hele gjort
De mere vage flekker
tar regn og skyer bort

Selv noen sjeldne merker
som ligner ild og gull
med Guds bensin forvandler
de seg til himmelsk muld
Men – filler de blir verre
og ingen stopper hull

I Guds lille himmel
er ingen synd så stor
men noen sjeler slet seg
til laser på hans jord
Gud henger dem bedrøvet
som stjerner på en snor

Jeg har tenkt en stund på å blogge favorittdiktene mine. Jeg er glad i lyrikk. Så velkommen til premieren på Epistels poesiblogg. Det blir nok mest dikt andre har skrevet, men man kan ikke se bort fra at jeg fisker noe fra tenårenes emo-arkiv med tid og stunder.

Den som får æren av å starte ballet er Amiri Baraka,  en amerikansk poet jeg begynte å lese midt på nittitallet. Ett av de mest kjente diktene hans heter Preface to a Twenty Volume Suicide Note, og skaper en stemning av sårhet, ensomhet, håp, om å være liten i et stort univers men ubønnhørlig en del av det. Og selv om det i bunn og grunn er et religiøst dikt, finner jeg en sinnstemning jeg kan kjenne meg igjen i.

Jeg innser at med tanke på hva som skjer i Gaza i disse dager kan valget av Baraka som blogg-poet framstå som politisk ladet, men det var ikke ment slik. Om du klarer det, ta gjerne politikken og poetens bakgrunn ut av konteksten før du leser diktet. Det fortjener å stå på egne ben.

Preface to a Twenty Volume Suicide Note

Lately, I’ve become accustomed to the way
The ground opens up and envelops me
Each time I go out to walk the dog.
Or the broad edged silly music the wind
Makes when I run for a bus…

Things have come to that.

And now, each night I count the stars.
And each night I get the same number.
And when they will not come to be counted,
I count the holes they leave.

Nobody sings anymore.

And then last night I tiptoed up
To my daughter’s room and heard her
Talking to someone, and when I opened
The door, there was no one there…
Only she on her knees, peeking into

Her own clasped hands