Og når du er ferdig med det, kan du få med deg noen ord fra onkel Oscar, som snakker om å løfte blikket og ta inn det som er rundt deg når du går ute. Da dukker det av og til opp noen små, magiske øyeblikk som skaper stillhet i hjernen:

Symphony in Yellow
Oscar Wilde

An omnibus across the bridge
Crawls like a yellow butterfly,
And, here and there, a passer-by
Shows like a little restless midge.

Big barges full of yellow hay,
Are moved against the shadowy wharf,
And, like a yellow silken scarf,
The thick fog hangs along the quay.

The yellow leaves begin to fade
And flutter from the Temple elms,
And at my feet the pale green Thames
Lies like a rod of rippled jade.

Og i dag blir det et dikt av Gerhard Stoltz, fra Kontrolløren:

et sted i nabolaget legges planer

fremtiden er på sporet av fremtiden

alle penner sminker seg
i påvente av en pressekonferanse

månelyset
selges
stykkevis
og delt

i vakkert
dekorerte
esker

fremtiden har
porselensjakke

og tykk brun pels
på innsiden av hendene

fortiden har smil av kritt

og en stemme som knapt høres
når det regner

vi bestiller
nåtid

og griper
bordkanten
med tennene

kelneren
er en fleskebit

Hallvord bidrar med to: Islandske Maístjarnan og Vinje-diktet Den Dag Kjem Aldri. Jeg er fryktelig glad i revolusjonsdikt og -sanger, og Maístjarnan er en flott tekst. Den faller likevel litt utenfor kriteriene, som la vekt på romantikken. Selv om revolusjon som fenomen er mye belemret med romantisering, føler jeg at det aspektet av kjærlighet som kommer fram i revolusjonsviser som denne ikke først og fremst er romantikk.

Den dag kjem aldri, derimot, er vel en slags romantikk. Det er et fint og litt vemodig dikt. Jeg har dessverre aldri vært noen stor Vinje-tilhenger, antakelig mest fordi jeg lar meg forstyrre av inverterte setninger. “Den dag kjem aldri at eg deg gløymer” treffer meg bedre omskrevet til mer direkte tale: “Eg gløymer deg aldri”. De beste diktene for meg er de som er likefram i språket, men som likevel klarer å si mer enn det som skrives.

Om språket sperrer for meg hos Vinje, så er det mangelen på tekst mellom linjene som ikke treffer meg hos Elizabeth Barrett Browning og How do I love thee. Det er direkte både i språk og innhold. Det er en sterk kjærlighetserklæring, men mangler det lille ekstra som kiler meg under hjertevingene.

Carey’s poem (I do this paragraph in English, so she can read it) is closer to what I was looking for. It is absolutely romantic, speaking of those moments just at the beginning, when you don’t know. Romance is all about that tingling before there’s love. Still, it is fairly down to the point, more an account of one person’s feelings than a freeze-frame of a moment in time. I understand and appreciate it, and I’ve been there, but it doesn’t make me go there emotionally in a snap. These kinds of things are subjective, of course. But it’s my contest

Janne skriver personlig og sterkt. Det kan kanskje kalles romantikk, eller kanskje heller et vrengebilde av romantikk. Det handler om de samme forventningene og usikre, kanskje motstridende følelsene man kan ha. Sånn sett er det et godt bidrag. Men den eneveldige jury fastslår at det ikke kiler i den romantiske nerven.

Dersom noen har telt, vil de ha kommet fram til at det gjenstår ett bidrag. Og med det kårer jeg vinneren. Unni har sendt inn Gunnar Reiss-Andersens Det Sner, som jeg ikke kjente til fra før. I tematikk og dramatisk oppbygging er det ganske likt diktet jeg innledet konkurransen med, og juryen vil ta eventuelle beskyldninger om lyrisk forutinntatthet opp til nøye vurdering. Men i tillegg til selve innholdet falt jeg for rytmen i diktet. Hvert vers avsluttes og nærmest oppsummeres av et nydelig firestavelsers punktum, som til sammen klarer å få fram alt det som finnes av håp, usikkerhet, avmakt og opprømthet som henger mellom de som er nyforelskede, men ikke helt tør si det høyt ennå.

Unni får noe fint i posten, eller kanskje mer sannsynlig i hånden neste gang vi møtes, og det eneveldige jurymedlem kryper tilbake i skapet for de som likte diktanalyse i norsktimen.

Dette kan du anse som en utfordring eller oppfordring eller rett og slett en konkurranse. Hvis du kan poste et kjærlighetsdikt på bloggen din som er mer romlemantisk enn dette, skal du få noe fint i posten av meg. Konkurransen avgjøres etter meget objektive kriterier av en eneveldig jury, og du har en uke på deg. Send link til ditt bidrag i tilbakesporing eller kommentar. Og hvis du ikke har noen blogg, kan du putte hele diktet inn i kommentaren. Det spiller ingen rolle om du har skrevet diktet selv eller siterer noen annens, men husk å få med hvem som har skrevet det. Vinneren blir kåret neste søndag. Jeg forbeholder meg retten til å kåre flere enn en vinner.

Sykkelstyret
Nordahl Grieg

Det glitrer blankt i et sykkelstyre.
Nu er det juni og heggeduft.
Og unge piker har tynde tøie
imellem sig og den lyse luft.

De går på veien med hver sin sykkel.
I taushet vandrer de, to og to.
Men bak dem driver de unge gutter
i søndagsblådress og brune sko.

Og de blir modige: Lån mig syklen!
Det får de lov til, de unge mænd,
Blå dresser suser langs hvite hegger.
Så får hun sykkelen sin igjen.

Men nu går gutten ved hendes side,
hans djerve plan er blitt kront med held:
han holder taket i sykkelstyret!
Og rundt omkring er det junikveld.

Og hendes hånd er på andre siden,
den gjør et kjærtegn, en liten sving:
vi går og holder på noget sammen!
Og begge later som ingenting.

De går på veien ganske tause,
med hjertet fyldt av hvad begge vet,
mens næven knuger det blanke nikkel.
O sykkelstyre. O kjærlighet.

Jeg bladde litt, og innså hvorfor jeg hadde kjøpt boken i utgangspunktet. Diktene er akkurat sånt jeg selv kunne skrevet for tolv-femten år siden, med samme stil, samme språklige virkemidler og samme tematikk. Vel, kunne og kunne. Jeg skrev dem, hauger av dem. I dag synes jeg ikke de gamle diktene mine er noe særlig, det er nå sånt som skjer med ungdomsdikt når tiden går. De er ikke egentlig dårlige. Mange av dem er velskrevne, med gjennomtenkt og til og med finurlig bruk av språk og virkemidler. De er bare pretensiøse. De som ikke er pretensiøse er forresten ikke så verst, men de er til gjengjeld så personlige at de aldri noensinne vil bli publisert. Et par stykker kan kanskje passere begge filtrene, og kommer muligens til en blogg nær deg en gang i fremtiden. Ikke hold pusten.

Men tilbake til starten. Konklusjonen følger logisk av premissene. Jeg liker egentlig ikke Hunters dikt lenger, heller. Så derfor blir det ikke noe dikt i bloggen i dag.

Tett snevær fyller gatene om morgenen
som en slags sinnssykdom i lyset
- noen som prøver å spille fløyte med amputerte hender
og tette igjen trafikklysene med kniplingslommetørklær
men det mislykkes som ethvert forsøk
på å forandre vårt verdensbilde blir det selv forvandlet
til oljesøl og urin og renner bort i kloakkene.

For det nytter ikke med kloroformerte sommerfugler
eller med å føre svampen langsomt over et bilde som er ondt
når hånden er nølende og usikker på seg selv
og bildet er av jern.

It was the city but silent
dark and early winter morning
the snow was wet I remember it sticking to my shoes
there’s a different kind of snow on asphalt streets
pieces of it sliding slowly down the window glass
I looked curiously inside – there was a shining toy – bright and joyful
and I thought to myself
neon hamsters can’t sleep at night

I anledningen bringer vi i dag et dikt av André Bjerke:

Fru Kobros Hubro

Fru Barbro von Kobro
som bodde på Ljabru,
hun matet sin hubro
fra Ebro med tebrød,
men det fikk den feb’r av

Gi hubro’n rabarbra!
sa dyrlege Hambro
Er det bra for hubro’n?
sa Barbro von Kobro

Ja, gi deres hubro
kantabrisk rabarbra
istedenfor tebrød,
og abra-kadabra!
vil hubro’n fra Ebro
bli frisk som en sebra,
fru Barbro von Kobro!
sa Hambro.

Ynglingen

Og jeg som skulle være som en pil!
På vei mot målets høye helligdom
som bare skyttens stille jegersmil
allvitende og nådeløst vet om!

Og jeg som skulle være som en pil!
Som søkte vei til tidens offersted,
jeg smuldrer i en slyngplante av tvil!
De som vet veien, ofrer ikke med.

Nei, de som vet, de ofrer ikke med!
Og skyttens smil var mange netter dødt.
Men ennu kold av bitter nattesved

så jeg i morgenlysets purpurrødt
(og det ble taust i meg, da jeg fikk se det):
At selve tvilen er jo offerstedet.

HENTET

Barn
har en egen måte
å bruke språket på.
I barnehagen der
sønnen min går,
blir de for eksempel “henta”.
Sunniva, du er henta! roper
de, når for eksempel Sunniva
blir hentet, og Sunniva
slipper det hun har i hendene
løper hvinende
nedover skråningen
rett
i armene på den
som står ved porten
og er kommet for å hente.
Når også jeg en gang
får øye på
at noen står i porten
og skal hente meg
da håper jeg
at det vil skje
nøyaktig slik

Verden går av hengslene både her og der, folk dreper hverandre i Palestina og i Sri Lanka og i Kongo. Finnes det egentlig håp for oss?

Kanskje? Jeg bringer deg Georg Johannesens himmelrike. Og en varm, men antakelig litt fåfengt takk til alle de som sliter seg ut for å skape en bedre verden for oss.

Guds lille himmel

I Guds lille himmel
hvor alle gode er
fins det et A/S Velvask
for skitne sjeleklær
I drømme har jeg snakket
med en som jobber der:

All inngrodd gift kan fjernes
En blodflekk, som er sort
blir skylt i velkomst-tårer
Så er det hele gjort
De mere vage flekker
tar regn og skyer bort

Selv noen sjeldne merker
som ligner ild og gull
med Guds bensin forvandler
de seg til himmelsk muld
Men – filler de blir verre
og ingen stopper hull

I Guds lille himmel
er ingen synd så stor
men noen sjeler slet seg
til laser på hans jord
Gud henger dem bedrøvet
som stjerner på en snor