elektroniske pistler fra kjøkkenet

Totalt kom det seks bidrag fra fem innsendere i kjærlighetsdiktkonkurransen. Ikke så veldig mange, men nok til at det ble ganske god spredning i innhold og stemning. Siden det ikke var så mange kan jeg kommentere alle sammen.

Hallvord bidrar med to: Islandske Maístjarnan og Vinje-diktet Den Dag Kjem Aldri. Jeg er fryktelig glad i revolusjonsdikt og -sanger, og Maístjarnan er en flott tekst. Den faller likevel litt utenfor kriteriene, som la vekt på romantikken. Selv om revolusjon som fenomen er mye belemret med romantisering, føler jeg at det aspektet av kjærlighet som kommer fram i revolusjonsviser som denne ikke først og fremst er romantikk.

Den dag kjem aldri, derimot, er vel en slags romantikk. Det er et fint og litt vemodig dikt. Jeg har dessverre aldri vært noen stor Vinje-tilhenger, antakelig mest fordi jeg lar meg forstyrre av inverterte setninger. “Den dag kjem aldri at eg deg gløymer” treffer meg bedre omskrevet til mer direkte tale: “Eg gløymer deg aldri”. De beste diktene for meg er de som er likefram i språket, men som likevel klarer å si mer enn det som skrives.

Om språket sperrer for meg hos Vinje, så er det mangelen på tekst mellom linjene som ikke treffer meg hos Elizabeth Barrett Browning og How do I love thee. Det er direkte både i språk og innhold. Det er en sterk kjærlighetserklæring, men mangler det lille ekstra som kiler meg under hjertevingene.

Carey’s poem (I do this paragraph in English, so she can read it) is closer to what I was looking for. It is absolutely romantic, speaking of those moments just at the beginning, when you don’t know. Romance is all about that tingling before there’s love. Still, it is fairly down to the point, more an account of one person’s feelings than a freeze-frame of a moment in time. I understand and appreciate it, and I’ve been there, but it doesn’t make me go there emotionally in a snap. These kinds of things are subjective, of course. But it’s my contest

Janne skriver personlig og sterkt. Det kan kanskje kalles romantikk, eller kanskje heller et vrengebilde av romantikk. Det handler om de samme forventningene og usikre, kanskje motstridende følelsene man kan ha. Sånn sett er det et godt bidrag. Men den eneveldige jury fastslår at det ikke kiler i den romantiske nerven.

Dersom noen har telt, vil de ha kommet fram til at det gjenstår ett bidrag. Og med det kårer jeg vinneren. Unni har sendt inn Gunnar Reiss-Andersens Det Sner, som jeg ikke kjente til fra før. I tematikk og dramatisk oppbygging er det ganske likt diktet jeg innledet konkurransen med, og juryen vil ta eventuelle beskyldninger om lyrisk forutinntatthet opp til nøye vurdering. Men i tillegg til selve innholdet falt jeg for rytmen i diktet. Hvert vers avsluttes og nærmest oppsummeres av et nydelig firestavelsers punktum, som til sammen klarer å få fram alt det som finnes av håp, usikkerhet, avmakt og opprømthet som henger mellom de som er nyforelskede, men ikke helt tør si det høyt ennå.

Unni får noe fint i posten, eller kanskje mer sannsynlig i hånden neste gang vi møtes, og det eneveldige jurymedlem kryper tilbake i skapet for de som likte diktanalyse i norsktimen.

Hver dag går jeg og legger meg og har ikke fått gjort halvparten av alt det jeg hadde lyst å gjøre. Det er jo så masse å lese, og skrive, og strikke, og så mange bilder å redigere og publisere, og så mange programmer jeg vil programmere og så mange mennesker jeg vil imponere. Jeg er helt boblende full av alt mulig som jeg ikke har tid eller krefter til å ta tak i. Derfor blir Jens Bjørneboe dagens dikter, om veien og målet:

Ynglingen

Og jeg som skulle være som en pil!
På vei mot målets høye helligdom
som bare skyttens stille jegersmil
allvitende og nådeløst vet om!

Og jeg som skulle være som en pil!
Som søkte vei til tidens offersted,
jeg smuldrer i en slyngplante av tvil!
De som vet veien, ofrer ikke med.

Nei, de som vet, de ofrer ikke med!
Og skyttens smil var mange netter dødt.
Men ennu kold av bitter nattesved

så jeg i morgenlysets purpurrødt
(og det ble taust i meg, da jeg fikk se det):
At selve tvilen er jo offerstedet.

Da jeg begynte å saumfare bokhyllene mine etter et nytt dikt å presentere, ble jeg litt matt over hvor mange diktbøker jeg faktisk har. Så mye fint å velge i! Og ikke minst, så mange komplett forskjellige stilarter! Jeg begynte å fomle med Welhaven, deretter Olaf Bull. Noe vart, romantisk, litt trist kanskje. Så ble oppmerksomheten flyttet over på Jens Bjørneboe. Jeg gikk videre til Charles Bukowski. Men ingen av disse ble helt rett i dag.

Verden går av hengslene både her og der, folk dreper hverandre i Palestina og i Sri Lanka og i Kongo. Finnes det egentlig håp for oss?

Kanskje? Jeg bringer deg Georg Johannesens himmelrike. Og en varm, men antakelig litt fåfengt takk til alle de som sliter seg ut for å skape en bedre verden for oss.

Guds lille himmel

I Guds lille himmel
hvor alle gode er
fins det et A/S Velvask
for skitne sjeleklær
I drømme har jeg snakket
med en som jobber der:

All inngrodd gift kan fjernes
En blodflekk, som er sort
blir skylt i velkomst-tårer
Så er det hele gjort
De mere vage flekker
tar regn og skyer bort

Selv noen sjeldne merker
som ligner ild og gull
med Guds bensin forvandler
de seg til himmelsk muld
Men – filler de blir verre
og ingen stopper hull

I Guds lille himmel
er ingen synd så stor
men noen sjeler slet seg
til laser på hans jord
Gud henger dem bedrøvet
som stjerner på en snor

Jeg har tenkt en stund på å blogge favorittdiktene mine. Jeg er glad i lyrikk. Så velkommen til premieren på Epistels poesiblogg. Det blir nok mest dikt andre har skrevet, men man kan ikke se bort fra at jeg fisker noe fra tenårenes emo-arkiv med tid og stunder.

Den som får æren av å starte ballet er Amiri Baraka,  en amerikansk poet jeg begynte å lese midt på nittitallet. Ett av de mest kjente diktene hans heter Preface to a Twenty Volume Suicide Note, og skaper en stemning av sårhet, ensomhet, håp, om å være liten i et stort univers men ubønnhørlig en del av det. Og selv om det i bunn og grunn er et religiøst dikt, finner jeg en sinnstemning jeg kan kjenne meg igjen i.

Jeg innser at med tanke på hva som skjer i Gaza i disse dager kan valget av Baraka som blogg-poet framstå som politisk ladet, men det var ikke ment slik. Om du klarer det, ta gjerne politikken og poetens bakgrunn ut av konteksten før du leser diktet. Det fortjener å stå på egne ben.

Preface to a Twenty Volume Suicide Note

Lately, I’ve become accustomed to the way
The ground opens up and envelops me
Each time I go out to walk the dog.
Or the broad edged silly music the wind
Makes when I run for a bus…

Things have come to that.

And now, each night I count the stars.
And each night I get the same number.
And when they will not come to be counted,
I count the holes they leave.

Nobody sings anymore.

And then last night I tiptoed up
To my daughter’s room and heard her
Talking to someone, and when I opened
The door, there was no one there…
Only she on her knees, peeking into

Her own clasped hands