Jeg har lest “The Third Policeman” av Flann O’Brien, og min litteraturviterprogrammererkollega Bjørn har ønsket seg en bloggpost om den.
Jeg er ingen litteraturviter, så jeg kommer ikke med noen dype analyser i tråd med Bjørns hovedoppgave om verket. Det viktigste spørsmålet jeg svarer på er om jeg satte pris på å lese boken. Det skal jeg komme tilbake til.
Her snakker vi altså postmoderne i et nøtteskall. Boken er passelig surrealistisk, og har innimellom den fine evnen til å gjøre deg litt usikker på om opp fremdeles er opp, ned fremdeles ned og hvorvidt opp og ned er begreper som overhodet gir mening. Språket er lekent og har mange originale bilder som lar leseren se vanlige (og uvanlige) ting i et nytt lys.
Here I gave some sound again, hearing my own voice as if I was a bystander at a public meeting where I was myself the main speaker.
Gjentakelser er sentralt:
The distance we walked in this country I do not know but we arrived in the end at some place where we stopped without proceeding farther.
‘It is here somewhere,’ the Sergeant said, ‘or beside a place somewhere near the next place adjacent.’
Språket er ofte så tilstedeværende at det legger seg foran selve historien. Jeg liker å kunne miste meg selv i en god bok, men her snublet jeg ofte underveis i ekstrem adjektivbruk. Som god lingvist elsker jeg oppfinnsom ordbruk og uventede vendinger, men helst i små doser av gangen (også grunnen til at jeg svært sjelden leser Terry Pratchett). Store deler av teksten går omtrent som dette:
‘But that is impossible, it is a very unreasonable requisition,’ he said, ‘it is vexatious and unconscionable,’ he added legally.
Handlingen er på mange måter underordnet. Det er en klassisk reise til et absurd fantasirike – tenk Nils Klim – ispedd referanser til en fiktiv filosof. Sentrale tema er sykler, døden og evig liv.
Og så tilbake til det viktigste. Er det en god bok, sett at man er en helt vanlig leser, og ikke litteraturviter med hang til overanalyse?
Til det må jeg svare et kontant nja. Jeg tror det er meningen den skal være morsom, men mangler underfundigheten jeg setter mest pris på i humoravdelingen. Totalt sett ble de gode øyeblikkene overskygget av anmassende, altomfattende språk. Men liker du både postmodernitet og Discworld, bør du kanskje gi de tre politimennene en sjanse.
Tags: bokanmeldelse
Wow! Takk for at du skrev en post om boken “min”. Jeg sier “min”, ikke bare fordi jeg skrev en hovefagsoppgave om den, men også fordi den er “min” i smak og behag.
Jeg synes du har et svært godt poeng i det at “språket legger seg foran historien”. Forfatteren har installert en selvbevissthet i boken. Språket er alltid en travesti – en indirekte parodi på annet språk.
Og og og og… nåja, alt står i oppgaven min.
Men jeg digger den boken, og faktisk er den like så bra i oversettelse, til nynorsk av Grethe Fatima Syed (eks. Fosse) på Solum.
Jeg skal prøve å lese oppgaven din også, men det kan ta litt tid siden jeg ikke snakker flytende litteraturvitersk. Jeg snakker godt høyakademisk, da, så litteraturviterdialekt burde være overkommelig.