Kommentarer til: Den lykkeligste tiden i ditt liv

Av: Karen

Karen — Fri, 02 Oct 2009 12:45:03 +0000

Har ikke lest denne før nå, har egentlig nettopp begynt å kikke litt på bloggen din Eira, det er mye godt lesestoff her!

Jeg kjenner meg så til de grader igjen i følelsen, bortsett fra det med ammingen, som gikk relativt greit her, var det nok av frustrasjon over alt det andre. Så der satt vi på hver vår side av landet, i hver vår glassklokke, omtrent samtidig… Når folk sa “å, er det ikke kooooselig, nå må du nyte tiden!” Kunne jeg ikke svare ja og mene det før L var 5-6 måneder ihvertfall. Og som hos deg, begynte det å løsne noen uker før pappan gikk ut i permisjon.

Denne gangen er det helt anderledes, jeg har faktisk kost meg glugg ihjel, tross litt nattevåk og generelt babymas. Tre deler erfaring og dertil senkede skuldre, en del flaks. Grugleder meg nå til å begynne å jobbe igjen i januar.

Og ellers: Hurra for barnehage!

Av: Eira

Eira — Sat, 26 Sep 2009 17:25:31 +0000

Tusen takk for alle tilbakemeldingene jeg har fått! Det er tydelig at dette er et tema som kanskje har fått for lite fokus. Helsestasjonene burde kanskje ta mer fatt i dette? De aller fleste er jo i kontakt med helsestasjonen i løpet av barseltiden, men jeg kan aldri huske at mors psykiske velvære ble tatt opp. Det var mest fokus på riktig mat og riktig søvn og riktig vekt og lengde.

Av: Carina

Carina — Sat, 26 Sep 2009 13:11:19 +0000

Du verden så bra skrevet! Jeg kjente meg igjen i veldig mye. Jeg hadde det akkurat sånn som deg med mitt første barn
Nå har jeg fått et barn til. Jeg bestemte meg på forhånd for, at denne gangen skulle ikke ammingen være avgjørende for om jeg følte meg som en bra mamma eller ikke. Jeg både ammet og ga mme til min sønn. Og ja, jeg hadde enda mindre melk. Men jeg hadde ihvertfall psyken intakt;) Jeg har ikke brydd meg om kommentarer fra helsesøstre og svigermødre denne gangen. Du verden så godt. Og sønnen min er rund og god i kinnene ,og er glad ,flink og tilfreds. Hurra for at fornuften seirer tilslutt! Vennlig hilsen Carina

Av: Janita nr 2

Janita nr 2 — Mon, 22 Jun 2009 09:37:01 +0000

Vet du, endelig noen som gir et realistisk bilde av hva det vil si å være i permisjon! Ja, det er verdens mest utrolige opplevelse å få et lite barn. Men det er også en utrolig overgang. Det å ha fullstendig ansvar for et lite menneske 24 timer i døgnet er ikke noen spøk. Jo, eldre man er når man får sitt første barn, jo større utfordring blir det å bli mamma. Man har ikke lenger tid til seg selv. Det å vaske håret og tisse er ikke lenger noe man kan gjøre under avslappende omstendigheter. Nattesøvnen kan det ta år før du får tilbake.

For ikke å snakke om hvor ensomt det er. Dagene går som regel med til å skifte bleier, gi mat, leke katt og mus med småen. Husarbeid osv.
Treffer du en venn eller familie tror de automatisk at det eneste man ønsker å snakke om er barnet. På mange måter kan jo jeg forstå det. Men også mødre trenger en pust i bakken. Vi ønsker jo også å vite hvordan det står til ute i den store vide verden. Faktisk blir det enda mer viktig.

Nå høres dette veldig tragisk ut…tross alt så ønsker jeg meg barn igjen.
De er jo den største gaven man kan få. Poenget er at alle ting har to sider. Det er viktig at vi også snakker om disse. Ikke bare hvor fantastisk alt er eller er forventet å være. – TAKK-

Av: Hjørdis

Hjørdis — Thu, 14 May 2009 18:16:04 +0000

Bra skrevet Eira! Ja, godt å høre noen som tar til orde mot den i seg selv forventningsskapende klisjeen om at det å få barn BARE har lykkelige sider. Dette er jo så individuelt – det er bare synd man skal kjenne seg som mislykket mor selv om man ikke elsker spebarnsperioden. Alle faser i barnets oppvekst har vel sin sjarm – og ingen skriver negative kommentarer om de som ikke liker trassalderen og puberteten best…
Jeg koser meg nå i andre permisjonen, har gått bevisst inn for å bli kjent med andre som er hjemme med barn, og har vært heldig med en barselgruppe som treffes en gang i uken. Men likevel må jeg innrømme at det skal bli deilig å begynne å jobbe tre dager i uken om kort tid, og la pappa slippe til;) Jeg elsker barna mine (på 2 og et halvt år og 6 mnd) og å være sammen med dem, men jeg trenger meg selv også – et pusterom som brukes til noe annet enn å ligge foran tv og kjenne meg trøtt..

Av: I 150 km/t nedover Tippetue « Eirins roteskuff

I 150 km/t nedover Tippetue « Eirins roteskuff — Tue, 12 May 2009 23:18:24 +0000

[...] og det også nesten ut året. I mellomtiden planla/planlegger jeg å svare Eira på posten om den lykkeligste tiden i ditt liv. Jeg føler jeg må applaudere litt, og kanskje jeg klarer å legge til litt [...]

Av: Hallvord R. M. Steen

Hallvord R. M. Steen — Wed, 06 May 2009 22:05:52 +0000

Vi har jo ord som barseldepresjon og ammetåke.. det er klart andre og har hatt slike kjensler som du har skildra. Men det er kanskje få som har turt å uttrykke det? Må syne H. bloggposten din og få greie på om det av og til var så ille for henne..

Fleksibel arbeidstid og deltid er alldeles fantastisk som småbarnsfar .

Av: Aleksandra

Aleksandra — Sun, 26 Apr 2009 17:43:22 +0000

Dette innlegget må jeg rett og slett lagre noe lurt sted og ta fram når den tid (kanskje) kommer. Selv om, som du selv sier, innlegget er skrevet mest for deg selv, så setter du ord på noe mer allment og veldig viktig. Siste bloggpost fra Aleksandra: Introverted Extrovert

Av: Anne

Anne — Wed, 22 Apr 2009 20:11:03 +0000

Tommelen opp! Siste bloggpost fra Anne: Ordet er … fritt?

Av: Greta-G

Greta-G — Mon, 20 Apr 2009 00:09:29 +0000

Jeg gruer meg av å lese dette innlegget! Men, jeg leser mange såkalte "mammablogger" hver dag, alle er like, og det var fint å lese noe ærlig! Siste bloggpost fra Greta-G: Hope & Breivik!