Hver dag går jeg og legger meg og har ikke fått gjort halvparten av alt det jeg hadde lyst å gjøre. Det er jo så masse å lese, og skrive, og strikke, og så mange bilder å redigere og publisere, og så mange programmer jeg vil programmere og så mange mennesker jeg vil imponere. Jeg er helt boblende full av alt mulig som jeg ikke har tid eller krefter til å ta tak i. Derfor blir Jens Bjørneboe dagens dikter, om veien og målet:
Ynglingen
Og jeg som skulle være som en pil!
På vei mot målets høye helligdom
som bare skyttens stille jegersmil
allvitende og nådeløst vet om!
Og jeg som skulle være som en pil!
Som søkte vei til tidens offersted,
jeg smuldrer i en slyngplante av tvil!
De som vet veien, ofrer ikke med.
Nei, de som vet, de ofrer ikke med!
Og skyttens smil var mange netter dødt.
Men ennu kold av bitter nattesved
så jeg i morgenlysets purpurrødt
(og det ble taust i meg, da jeg fikk se det):
At selve tvilen er jo offerstedet.
[…] “Og jeg som skulle være som en pil!”. Men det var helt til jeg innså at jeg har postet det før. Gå og les den gamle bloggposten i […]